hits

Må dessverre slenge meg på #MeToo..

De fleste er nok litt lei av å høre om Metoo-saken, men samtidig er det en veldig viktig sak, som i det lange løpet kan gjøre livet til både kvinner og menn enklere. Som kvinne har jeg selv opplevd ting som ikke har vært ok for en femmer, og selv om det aldri har vært snakk om voldtekt eller voldelige opplevelser, er det likevel verdt å snakke om, da det viser hvor mye rart vi kvinner må gjennom i livet. Kanskje vil det i framtiden være slik at vi slipper å gå gjennom så mye tull, men fram til da får vi bare kjempe på videre. 

Bildet er lånt fra Pexels.com, og er copyrightfree.

Min første opplevelse skjedde da jeg var 16. Jeg var nyligen flyttet ut for første gnag, og leide hybel hos en gammel alkoholiker. Jeg trivdes ikke akkurat der, da jeg delte bad med han (og det var veldig skittent), han så på 70-tallsporno (meget høylytt) midt på natta, og han var som sagt en alkoholiker. Når jeg flyttet inn fikk jeg høre at den siste leietakeren hans hadde flyttet ut uten å sagt ifra og bare lagt igjen nøkkelen sin i postkassen, noe som ga meg noen røde varselslys i hode, men da jeg flyttet inn var jeg 15 og var ganske naiv. En kveld kom han opp til meg og banket på døren min. Jeg husker ikke hva han spurte meg om, jeg tror det var noe angående gjester og brannsikkerhet, noe vi allerede hadde snakket om ti ganger tidligere. Plutselig strøk han meg over håret og fortalte meg på en flørtende måte at jeg var vakker. Jeg hadde akkurat fylt 16, og hadde aldri opplevd noe slikt før. Jeg sa kort takk og skyndte meg å si god natt, og låste døra. Jeg husker jeg var livredd, og viste med en gang at jeg skulle flytte fort som faen. Jeg fant meg heldigvis en ny hybel iløpet av noen uker, og flyttet, men de ukene etter dette var et helvette. Jeg bodde jo fremdeles hos han, og han hadde jo nøkler inn til hybelen min, så jeg følte meg aldri trygg. Heldigvis skjedde det aldri noe, og han husket sikkert ikke at det skjedde en gang. Vi snakker om fyren som glemte igjen en bukse full av bæsj på badet i ei uke liksom, så han var ikke den mest stabile typen. 

Den andre opplevelsen som virkelig satte spor i sinnet mitt, var med en, i den tiden, god venn av meg. Han kom på besøk og skulle overnatte en natt, men endte opp med å være på besøk i fire dager siden han ikke tok hintet om at jeg ville ha han ut. Nesten med en gang han kom inn døren min, begynte han å mase om sex. Faktisk mase. Han mente at jeg og han kunne jo selvfølgelig gjøre det sammen, selv om vi bare var venner, og selv om jeg sa at jeg ikke var interessert fortsette han å mase, og til slutt kverulere. Personen hadde datet en del yngre jenter, så kanskje hadde han erfart at det går an å mase seg til sex, men på meg funket det ikke, selv om jeg enda var ganske naiv og forsiktig av meg. En av kveruleringene hans var at det var samfunnet som sa at vi ikke kunne ha sex, ikke jeg selv som sa det. Noe jeg ble forbannet over og sa at jeg ikke ville ha sex med han fordi jeg ikke ville ha sex med han. Fram til da hadde han bare vært en venn, og jeg hadde ingen seksuelle tanker om han. Og hadde jeg ikke vært interessert da, hadde jeg nok ikke blitt interessert i han av at han maste og kverulerte fordi han hadde lyst på sex. 

Han tok virkelig ikke nei for et svar, selv om han aldri ble fysisk mot meg. Hver time var det nye ting han prøvde å komme med. Når vi skulle se film ville han vi skulle ligge ved siden av hverandre i sofaen, og når jeg sa nei takk fordi det ville gjøre meg ukomfortabel, fikk jeg samme regle om at det var samfunnet og ikke jeg som mente det. Når vi skulle legge oss maste han om at vi kunne sove i samme seng, men jeg la ut madrass til han, og la til og med på sengklær for han, siden han påsto han ikke kunne det (sikkert et forsøk på å få meg til å ikke orke å re opp for han slik at han kunne få sove med meg). Om morgenen hintet han om at han hadde stå, så jeg bare gikk ned å lagde meg frokost. Hele tiden mens han var her maste han og hintet, og jeg hadde aldri nok mot til å kaste han ut (noe jeg skulle gjort). Den siste natten satt vi oppe hele natten for å game litt, og planen var at vi skulle være våkne til han skulle reise, men vi begge to ble kjempetrøtte. Det var iskaldt på soverommet, og jeg var supertrøtt, så da han kom å la seg i senga mi "for å få varme", orket jeg ærlig talt ikke si noe imot det. Ingenting skjedde (tror jeg), jeg sov som en stein, og fikk endelig sendt han ivei da vi våknet. 

Og selv om ingenting direkte skjedde, følte jeg meg psykisk voldtatt da han dro. Å bli mast på i så mange dager, og å få så lite respekt av en person man tidligere hadde likt som en venn, gjør noe med en. Og noen kommer sikkert til å si at jeg bare kunne jaget han ut, og ja det kunne jeg i teorien. Men jeg var en veldig forsiktig person, som hatet konfrontasjoner. Jeg fortalte han hva jeg følte over telefonen i ettertid, fordi jeg turte ikke gjøre det ansikt til ansikt. Ærlig talt var jeg en svak person, men det gjør ikke det han gjorde greit på noen slags måte. Når noen sier nei så betyr det nei. Men dessverre er det mange som ikke forstår det.

Og mange utnytter nok jenter som ikke helt klarer å stå opp for seg selv. Jeg har opplevd så mye rart over nett og med menn jeg har møtt, at jeg blir dessverre ikke sjokkert over alt som kommer ut nå. Det har vært så mange småting jeg har erfart, som jeg ikke orker skrive om her, som ikke har vært ok. Så mange ganger har jeg opplevd menn som prøver å utnytte naiv ungdom, og det er skremmende. Heldigvis er langt fra alle menn slik, og de fleste menn forstår at slike her ting ikke er ok. Og det er nok også en del menn som opplever ting som ikke er ok også, jeg bare skriver ut ifra min egen opplevelse som kvinne.


#metoo #IkkeOk



Unger har blitt statusgjenstander!

Jeg har vært lite på blogg.no i det siste, men i dag hadde jeg noe å skrive om, men med en gang jeg går inn på forsiden fikk jeg en ny ide. Som mange kanskje vet så er jeg veldig kritisk til mamma- og pappa-bloggere, siden de ofte overdeler sine barns liv, og tjener penger på sine egne barn. Vil du lese akkurat hva jeg mener om det, kan du trykke på denne linken: http://hildurs.blogg.no/1445011377_skvis_ut_en_baby__tje.html

Det jeg så i dag var at en av foreldrebloggerne her har laget en egen Instagram for babyen sin. Personlig synes jeg det er en ufattelig creepy ting å gjøre. Ikke bare er det veldig egosentrisk (siden det er du som får glede av profilen, ikke babyen), men du åpner også opp for at hvem som helst kan følge med på livet til barnet ditt. Det vil si at syke fæle folk kan følge babyen din, som i verste fall får ideer om å gjøre noe mot ungen din. Jeg vet at foreldrene velger selv hvor mye de vil dele, og man kan gjøre det på en smart måte. Men jeg får likevel følelsen av at de bare bruker barna for å få oppmerksomhet, og uansett hvor forsiktig man er når man deler noe på en offentlig profil så er det enda offentlig. Barna blir liksom en gjenstand som de bruker for status, oppmerksomhet og sin egen glede, på lik linje som trenden med veskehunder gjorde små hunder til statusobjekt og ikke levende individer.

Bildet er fra Pexels.com, og er uten copyright.

Og når barnet blir større, er det kanskje ikke helt bra at hun/han har en instagramprofil med tusenvis av følgere? Enten vil ungen synes det er ekkelt at folk har fått sett så mye av livet dens, ellers så kanskje synes hun/han det er kult og blir i tidlig alder veldig bevist på likes og følgere. Jeg vil si at barnestjerner fra Hollywood ofte har vist og fortalt hvorfor det ikke er bra å vokse opp i det offentlige, så hvorfor selge ungen sin på denne måten? Jo, fordi det skaper klikk og muligens penger. Det er ikke for barna sin del, og det er bare tull å tro noe annet.


#barn #foreldreblogg #mammablogg #pappablogg #sosialemedier #nettvett



Adjø 2017 (du vil kanskje bli savnet?)

Nå er slutten av 2017 her, og jeg sitter igjen med en suppe av følelser, akkurat som i fjor. Fjorårets innlegg var kanskje litt vel mørkt og deprimert når jeg tenker tilbake, siden jeg kanskje så litt mer på det negative enn det positive. Fjor var et vanskelig år, siden jeg mistet jobben jeg trivdes med, ble syk og gikk en usikker tid i møte, men mye positivt skjedde også. 

Jeg tror med hele mitt hjerte at det å se på det positive er sunnere enn å se på det negative, og dette skal jeg prøve på dette året. 

Jeg begynte året med å få praksis på Leirfjord bibliotek, hvor jeg trivdes veldig godt. Jeg sorterte bøker, snakket masse tull med bibliotekaren, og spilte masse ludo med flyktningene. De var en fin opplevelse, selv om den viste meg akkurat hvor lite jobb jeg faktisk klarte. Jeg klarte det jeg fikk i oppgave, og jeg pushet meg selv, så selv om det var slitsomt viste jeg jo meg selv at jeg klarer noe. At jeg ikke er bortkastet. Jeg jobbet der i to måneder, helt til jeg flyttet til Trondheim og ble samboer med kjæresten. Det å bo over 7 timer unna kjæresten funker ikke helt, spesielt når man er ute i praksis og ikke har mulighet til å reise så mye, så derfor flyttet jeg til han. Så begynte et styr uten like med ny fastlege som var totalt inkompetent, nav-tull, feilinformasjon, og en hel rekke med hindringer. Alle legene jeg møter på sier jeg har fibromyalgi, men likevel sitter jeg enda uten en fastsatt diagnose, siden den første fastlegen i Trondheim var en amøbe (som samtidig trodde han viste alt). Jeg har nå fått ny fastlege, og henne er jeg veldig fornøyd med, og håper å få diagnosen satt iløpet av 2018. Jeg er slettes ikke noe diagnose-jeger bare så det er sagt. Men når man vet man er syk og legene sier de vet hva som feiler, så er det litt ekstra slitsomt å ikke ha det på papiret, siden det hjelper meg når det kommer til både Nav, skolegang og jobb. Men det får så være. Etter at jeg flyttet til Trondheim, fikk jeg praksisplass på Ranheim fotballklubb, som kontormedarbeider, hvor jeg var i over to måneder. Der trivdes jeg veldig godt, og fikk mange interessante oppgaver, slik som å lage banekart til åpen dag, som alle elevene som kom fikk utdelt!

Ellers har jeg hatt en flott tur til Tromsø, en del turer til Tustna, og et par turer hjemover, noe som har gjort godt! Og i jula dro vi hjem og feirer jul med min familie, noe som var koselig!

Det som har vært aller best med dette året, foruten å flytte inn med en fin fyr, har vært at magen har roet seg veldig. Jeg nevnte i fjor at magen var fryktelig, men at den hadde blitt litt bedre etter å ha mer eller mindre kuttet ut rødt kjøtt og sterke ting. Nå har jeg kuttet ut gluten og laktose, og magen er så mye bedre! Jeg må enda være forsiktig med sterk mat osv, men den er mye mer stabil. For noen høres dette kanskje ut som småsaker.. Men prøv å se for deg at du hadde måtte sittet dagen lang på toalettet annenhver dag, og du forstår kanskje hvor slitsomt og upraktisk det kan være! 

Den psykiske helsen har det gått litt opp og ned med. I fjor hadde jeg masse angst fordi jeg var syk og ikke viste hva framtiden kom til å bringe, og den angsten er der enda, men ikke like ille som tidligere. Jeg har fått oppleve at jeg enda får til ting, så jeg vet jeg kan, bare at det kanskje krever mer av meg og tar lengre tid. Jeg har trent litt, og selv om jeg blir sliten og får mye vondt, vet jeg at jeg klarer det. Jeg har jobbet litt, og vet at jeg klarer, selv om jeg blir sliten og får vondt. Det å vite at man kan er faktisk så mye verdt! 

Så alt i alt vil jeg si at dette har vært et mer positivt år enn fjoråret. Det har vært mye styr, og jeg føler alltid at jeg ikke får gjort alt det jeg vil gjøre, men det har vært mye positivt å fokusere på også. Jeg vet ikke om jeg blir å savne dette året, men jeg blir nok ikke å huske det som er fryktelig år, bare et år som var litt "blæææ"..

#2017



En trist nyhet og et ønske om et vennligere samfunn

For et par dager siden fikk jeg en utrolig trist nyhet. Og kanskje blir dette et veldig rotete innlegg, men jeg må få det ut. Før jeg flyttet hadde jeg praksis på et bibliotek, hvor det var mange flyktninger som brukte å besøke siden voksenopplæringen var i etasjen over. Jeg trivdes utrolig godt, for ikke bare var bibliotekaren kjempehyggelig, men jeg ble så utrolig glad i flyktningene. Vi spilte ludo, snakket tull, diskuterte litt, og jeg fikk fortalt masse om hjemmene og familiene deres. Selvfølgelig var det noen utfordringer pga språkbarriere og kulturforskjellene, men jeg følte aldri at jeg ikke ble respektert eller at noen ønsket meg noe ondt. Det var rett og slett en trivelig gjeng! 

På mandagen var jeg på besøk på biblioteket, og da blir jeg fortalt at en av flyktningene hadde død. En av de jeg hadde hatt en god del med å gjøre, og som jeg likte godt. Han hadde tatt selvmord. 

Det er ufattelig trist å tenke på at han er borte, og enda verre er det når man får høre at han hadde vært til legen og fortalt om problemene sine, og av en eller annen grunn ikke fått den hjelpen han trengte. Akkurat hva som hadde blitt sagt til legen vet jeg jo ikke, så jeg ønsker ikke å dømme noen. Han hadde iallefall fortalt venner at han hadde vært til legen og ikke blitt trodd, og det er alt jeg vet.

Når jeg jobbet på biblioteket brukte han å komme innom ofte bare for å slå av en prat, og jeg brukte å spøke med bibliotekaren at om jeg hadde vært singel hadde jeg nok forelsket meg i han, siden han var kjekk og hadde lange øyevipper, og hun spøkte om at hvis hun hadde vært litt yngre hadde nok hun også vært forelsket i han. Ikke bare var han en fin fyr, men han var også ung, veldig hyggelig og virket veldig smart, så det er et stort tap ikke bare for de som kjente han, men også for samfunnet. 

Jeg vet at jeg ikke kunne hjulpet han, siden jeg flyttet derfra og ikke kunne ha oppdaget at han slet, men det har fått meg til å tenke en del på hvor viktig det er med vennlighet, ikke bare mot våre nye landsmenn, men mot alle man møter på. Når jeg snakker med flyktninger er det en ting som alltid går igjen. Det er vanskelig å lære seg norsk og få et norsk nettverk, fordi de ikke får noe kontakt med nordmenn utenfor skolen (og biblioteket), og mange av dem er ensomme. Og når de ikke har norske kontakter som de kan møte på fritiden, får de ikke øvet seg på norsk. Og hva skjer med integreringen da, om de ikke blir kjent med nordmenn?

Og en annen ting, hva skjer med deres mentale helse, når de kommer til et land hvor nesten ingen orker å snakke med dem? De kommer fra vanskelige bakgrunner, med masse krig og elendighet, så de aller fleste av dem har en voldsom bagasje med seg fra før av. Blir den bagasjen mindre av å komme hit, gjør vi som nordmenn det enklere for dem, og føler de seg sett i dette samfunnet? Svaret på disse spørsmålene er dessverre for det meste nei. 

Jeg tror at på mindre plasser er det ofte enklere å bli kjent med menneskene som kommer hit, siden vi ikke er så mange og de ikke er så mange. Men samtidig er bygdedyret en stygg sak. Jeg har jo selv opplevd å gå på en skole hvor alle innflyttere ble mobbet i min barndom, så jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg tror det er enda vanskeligere i byene, fordi flyktningene på et vis kan "forsvinne" i folkemengden og ikke bli sett eller få det de trenger. 

Og jeg sier ikke at vi skal holde flyktningene opp som guder eller anstrenge oss for å snakke med hver og en av dem. Det jeg sier er at vi må kunne behandle dem på samme måte som andre mennesker vi møter på. Smil til dem og si hei, slå av en liten prat, og slike ting. Og hvem vet, kanskje blir man kjent med noen supre personer i samme slengen. Jeg vet vi nordmenn synes det er skummelt å snakke med ukjente, jeg synes det er kleint selv, men det er jo ærlig talt ikke så skummelt som hjernen vår skal ha det til å være, den reddharen. 

Ingen kan få tilbake han vi har mistet, men jeg vil hedre hans minne ved å være mest mulig hyggelig mot de rundt med framover. Det skal så lite til for å gjøre dagen til noen litt lysere, og for at de skal føle seg sett. 


Bildene er funnet på Pixabay, og er lisensfrie bilder.

#flyktning #integrering #samfunn #tap



Framtida for denne bloggen?

De siste månedene har jeg tenkt veldig mye på hva jeg ønsker å gjøre videre, ikke bare med denne bloggen, men hele livet mitt. Som de fleste her vet har jeg to store hobbyer, nemlig youtube og skriving. Jeg har valgt at det er disse to tingene som jeg ønsker å bruke mest mulig tid på, så derfor jobber jeg med å få opp en nettside for skriveriene mine og jobber med å få opp kvaliteten og aktiviteten på youtube. Jeg må i tillegg gjøre ferdig studiet mitt, få meg en jobb og jobbe med å få helsen min litt mer på plass. Derfor har jeg liksom ikke helt funnet noe plass til blogging, annet enn den bloggingen jeg blir å gjøre på nettsiden. Min nerdete blogg blir etterhvert slettet, men hva skjer med denne bloggen?

Blir denne bloggen slettet?

Jeg har blogget her siden 2011, og derfor er jeg ganske glad i den. Når jeg ser på gamle innlegg så blir jeg sendt tilbake til hvordan jeg var på den tiden, hva jeg tenkte på, og hvordan jeg kommuniserte mine tanker. Kanskje er det mest bare jeg som får glede av denne bloggen, men glede er for meg noe veldig viktig. Derfor har jeg bestemt at denne bloggen blir å være her, mer eller mindre som den er. Jeg hadde en ide om å forandre gamle innlegg slik at de kanskje er litt mer relevante for nåtiden (slik man egentlig burde gjøre om man ønsker å ha en blogg med mange lesere), men ærlig talt synes jeg ikke det er verdt det. Kanskje bytter jeg ut noen bilder hist og pist, men ikke noe mer enn det. 

Blir bloggen aktiv framover?

Jeg blir å legge ut innlegg når jeg føler for det. Alt som omhandler litteratur og media blir lagt ut på nettsiden, så det finner dere ikke lengre her inne. Det jeg tenker å bruke bloggen til er å legge ut innlegg om dyrevern og samfunn, slike innlegg som ikke passer inn på nettsiden rett og slett. Det blir kanskje ikke den mest aktive bloggen her inne på blogg.no, men innimellom dukker det plutselig opp noe, og da ofte noe jeg virkelig brenner for eller har tenkt på. Jeg er lei av å skrive ting bare fordi jeg føler jeg må være aktiv.

Hvordan går det med nettsiden?

Kjempetregt, kort fortalt. Det å ordne design og slikt er noe jeg ikke er så flink til, og jeg er også litt perfeksjonist så ofte blir jeg ikke fornøyd med det jeg lager. Men jeg har skrevet en god del innlegg til nettsiden, og gleder meg til jeg virkelig kan lansere den! Når den er oppe, blir jeg å skrive om det her inne, slik at de som er interessert i litteratur kan komme dit å se. 

Til slutt:

Jeg har ikke så mange lesere, men jeg er takknemlig for alle som har lagt igjen en kommentar her innimellom og tatt seg tid til å lest det jeg har skrevet. Håper folk enda blir å stikke innom her innimellom og sjekke ut innleggene jeg legger ut her, og at folk etterhvert også blir å sjekke ut nettsiden når den kommer opp!

Takk <3



Camp NaNoWriMo: Jeg er for sentimental!

Da var CampNaNoWriMo over for denne gang, og ting gikk ikke som planlagt (noe det vanligvis ikke gjør for meg uansett). Jeg hadde som mål å skrive 40 000 ord på en fantasybok jeg har tenkt på en stund, men skrev bare 5500 ord. Det er flere grunner til dette, og hovedsaklig var det fordi livet mitt er alt for rotete. Jeg er, som jeg har nevnt tidligere, en person som liker å holde på med masse forskjellig og har dermed flere hatter jeg må ta på meg. Jeg har forfatterspire-hatten, youtube-hatten, tegne-hatten, leire-hatten, lese-hatten, nerde-hatten og så mange flere hatter. Dermed blir tiden min veldig knapp til alt jeg vil gjøre. I juli har jeg nesten ikke holdt på med youtube og skriving. Kunne ikke la vær å holde på med Youtube fordi jeg ikke kan la kanalene mine være døde i en måned uten å miste følgere og slikt. Men ellers har jeg vært flink å ikke holdt på med andre hobbyer. Men så har jeg fått meg praksis, og i tillegg har jeg måtte begynne å trene pga mine fysiske plager, så der forsvant både mye tid og energi. Dessuten har det vært så mange dager jeg trodde jeg skulle få skrive hele dagene, men isteden har det skjedd ting som gjorde at jeg ikke fikk skrevet noen ting som helst, eller kanskje bare 100 ord på en dag.

Det hjelper heller ikke at skriveprosjektet mitt ble mye mer komplisert enn planlagt, siden en enkel historie om to jenter ble så mye mer enn det. Derfor ble det mye mer planlegging og slikt, med bynavn, landsnavn og mange flere karakterer. Det er gøy med en utfordring da, så det er greit, men det tar plutselig mye lengre tid. 

Likevel vil jeg si at denne Campen har vært positiv. "Hva? Handlet ikke CampNaNoWriMo om å skrive masse?" tenker du sikkert nå. Og ja, det handler om å skrive mest mulig, men også om å lære mer om deg selv som forfatterspire. Og det har jeg kanskje. Det har virkelig gått opp for meg hvor rotete livet mitt er, og hvor mye det holder meg tilbake. Altså, misforstå meg rett. Jeg mener ikke at familien min, venner eller sosiallivet mitt er rot, men at jeg generelt er en rotete og vimsete person. Jeg har alt for mye å gjøre, alt for mye jeg vil gjøre, og ikke nok tid eller energi. Jeg blir også lett distrahert, eller så får jeg dårlig samvittighet, fordi nå er det så og så lang tid siden jeg sist scrappet et kort eller nå har jeg bare lest ei bok denne måneden og det er for lite. 

Jeg blir fort stresset, og det at jeg føler jeg aldri rekker til hjelper ikke på. Jeg må lære meg å godta at noen av hobbyene mine gjør jeg bare i perioder, og ikke trenger å gjøre dem så ofte. Jeg må også bli strengere med meg selv, slik at jeg får de viktige tingene gjort. Jeg må også være streng med meg selv og gi meg selv fri innimellom. Jobbe intenst en stund, også unne seg litt fritid. Og om jeg har en periode hvor jeg intensivt skal jobbe med noe, så må jeg kunne si nei på å være med på sosiale ting, og heller ta det igjen senere. Det jeg jobber med er youtube og skriving, to felt som krever mye tid og energi, og om jeg sluntrer unna disse to så vil det få negative konsekvenser for meg. Jeg er redd for å si nei, og det er ikke så gøy å si til noen "hei, du har lyst å henge med meg ja, hva med at vi møtes om en måned?". Men det er nok dette jeg må lære meg til å gjøre, om jeg skal bli noe bedre, og om jeg skal kunne leve av det jeg er så veldig glad i å gjøre. 

Jeg må også lære meg å gi slipp på ting. Og det er dette som er vanskeligst for meg. Jeg er en sentimental person, og blir veldig glad i ting jeg har lagt tid og energi inn i. Så hva skal jeg gi slipp på? Så langt har jeg kanskje ikke kommet enda, ikke helt iallefall. De to bloggene jeg har, denne og MsHildur90, krever mye tid å holde aktiv, og jeg får ikke så mye ut av det i form av kommentarer eller lesere. Det jeg får ut av dem er at jeg har to plasser jeg kan legge ut tanker om ting som opptar meg, slik som spill, naturvern, dyrevern og samfunnet generelt. Men det krever for mye å holde de aktive nok til at jeg klarer å opprettholde noen slags form for leserbase. Jeg har også en gruppeblogg som jeg hadde en ide med, men som jeg aldri har fått tid til å prioritere, så kan hende jeg melder meg ut av den også. Hvem vet.

Det er vanskelig å gi slipp på ting. Men noe må jeg iallefall gjøre, for ellers kan jeg iallefall ikke få følge drømmene mine!


#campnanowrimo #forfatterdrøm #forfatterspire #bah



Camp NaNoWriMo er igang!

Da var endelig Camp NaNoWriMo igang, og jeg er skikkelig giret (og litt stressa)!

Iløpet av morgenen har jeg skrevet 500 ord, og føler jeg er på god vei. Målet er å skrive 40 000 ord til sammen, så jeg må iallefall skrive 1200 ord hver dag for å nå målet!

Romanen min kalles enn så lenge Tåkefolk, ettersom jeg ikke helt vet hva den skal hete enda, og er innenfor fantasysjangeren. Jeg vil ikke røpe så mye mer enn at det handler om magi og hekser, og at det er en historie som har kvernet i hodet mitt iallefall 5 år. Jeg tror det blir en bok for unge voksne (16-25), ettersom det kommer til å bli en del vold i historien. Jeg elsker jo å skildre vold, selv om jeg ikke dreper fluer en gang i virkeligheten, så det er liksom ikke helt til å unngå!

Jeg har blitt med i en gruppe på Campen som heter Norske fantasyforfattere, og blir spennende å se hva de andre der også får til! Det er så gøy når norske nye forfattere klarer å nå målet sitt, og får noe publisert, og vi som har dette ønsket får bare støtte hverandre best mulig.

Grunnen til at jeg skrev jeg var litt stressa, er fordi jeg endelig har fått praksis, og begynner der på mandag. Det vil si mye mindre tid til skriving og youtube, noe som igjen vil si at jeg må begynne å bli mer streng med meg selv og delegere tiden min skikkelig. Alt for ofte blir jeg distrahert av youtubevideoer, sosiale medier og andre tanker. Så denne måneden er fokuset praksisen, skrivingen og youtube. Jeg skal prøve å blogge litt om Camp NaNoWriMo, men kanskje bare en sånn ukes-status-ting for å fortelle hvordan det går! Jeg er så dårlig å være streng med meg selv!



Er du med på Camp NaNoWriMo, eller høres det ut som noe du kunne tenkt deg å være med på?


#campnanowrimo #forfatterdrøm #forfatterspire #fantasy



Er dyret ditt sykt, ring en healer!

Her om dagen så jeg en post i en av dyregruppene jeg er medlem av på Facebook, som omhandlet en syk kanin. Eieren hadde funnet kaninen sin slapp og ikke i form, og var tydelig forstoppet da den ikke hadde gjort ifra seg. For de som ikke kan mye om kaniner, så er det slik at forstoppelse er livsfarlig for kaniner, da de er svært avhengig av at fordøyelsessystemet deres er igang 24/7. Forstoppelse har tatt livet av mange kaniner, og derfor er det viktig at man handler raskt, får tak i dyrlege og setter igang med behandling. Eieren skrev at hun ikke helt viste hva hun skulle gjøre, helt til hun kom på at hun kjente en healer som hun har brukt på hestene sine. Og etter å ha sendt denne healeren en melding, hadde kaninen blitt healet. Om det var healing face to face, over telefon, SMS, mail eller fax vet jeg ikke, men kaninen ble vist healet på kvelden iallefall. Og da eieren kom hjem var kaninen helt frisk igjen, to timer senere! Ifølge healeren var det noe som hadde satt fast mellom svelget og magesekken. Kanineieren avsluttet med å si "healing er magisk, og denne dama (healeren) er rå".


Ta det med ro, denne kaninen er verken syk eller død. Han ligger å sover søtt i basen sin!

Som dere kanskje har skjønt er jeg meget skeptisk til denne historien. Mitt syn på religion og overtro er at du får tro hva du vil sålenge det ikke går ut over noen andre enn deg selv. Om du tror på healing er din sak, og jeg kjenner flere som tror på slikt. Problemet er når man bruker healing isteden for å kontakte en sakkyndig dyrlege (eller lege for den del). Du kan godt heale om du føler det hjelper, men ring likevel dyrlege når dyret ditt blir sykt. 

Jeg har flere ganger lest om foreldre som har blitt dømt til fengsel fordi de ikke har gått til legen når barnet deres hadde blitt sykt, og bare bedt for eller healet barnet, noe som har resultert i at barnet hadde dødd. Og hver gang jeg leser noe slikt så forstår jeg absolutt ikke hvordan noen kan være så dumme at de tror man ikke skal kontakte leger for hjelp om barnet deres er dårlig. 

Og det samme går for dyr.

Når du tar til deg et dyr, så sier du på deg ansvaret for å ta vare på dyret, og dette gjelder også om dyret blir sykt. Har du ikke råd til å dra til dyrlegen, så burde du ikke skaffe deg dyr før du vet du har råd til det. Og jeg tviler sterkt på at healingen som ble gjort på denne stakkars kaninen var gratis. Isteden for å få hjelpen den trengte til å bli fort frisk og rask, hadde den ligget en hel dag uten hjelp, uten at eieren så mye som tenkte på å kontakte dyrlege. Det er uforsvarlig, og rett og slett skammelig. 

Verste er at jeg ser at folk har trykket "like" og "hjerte" på innlegget, så tydelig at noen synes det er helt greit å la syke dyr lide seg gjennom smerte og sykdom uten å tilkalle dyrlegehjelp.

Om du skal bruke healing på deg selv, barna dine eller dyrene dine, så gjør det gjerne. Det er dine penger og du får tro akkurat hva du vil. MEN RING LIKEVEL EN DYRLEGE ELLER LEGE! De har faktisk utdannelse innenfor feltet du trenger hjelp med, og har faktisk fakta og viten i ryggen, mens healere ikke kan bevises på noe som helst måte. Det du gjør når du ikke ringer noen sakkyndige, og heller bare ringer en healer, er å gamble med liv du har tatt på deg ansvaret for. 

Heldigvis gikk det bra i dette eksemplet, men hva med neste gang noen av dyrene hennes blir syke? Hva om en hest blir dårlig, og isteden for å ringe dyrlegen så ringer hun healeren, og hesten dør en sakte og smertefull død? 


#dyr #kjæledyr #husdyr #kanin #hest #healing #dyrlege #veterinær



Camp NaNoWriMo Juli17

Nå har det akkurat blitt juni, og da dumpet det selvfølgelig ned en mail i inboxen fra Camp NaNoWriMo. For de som ikke vet hva dette er er det en nettside som er laget for å motivere forfatterspirer til å skrive. Du lager deg en profil, og kan opprette prosjekter du kan skrive på. Poenget med hele greia er at du har en måned på deg til å skrive så mye som du bare klarer på prosjektet det. Du kan sette deg mål selv, om det så er 1000 ord, 50 000 ord eller 100 000 ord. Du kan også bli medlem av en cabin, som gjør at du kan chatte med andre i den gruppa om hva du skriver om, problemer du kanskje kan ha med skrivingen din osv. Jeg har brukt å vært med i en norsk gruppe der inne.

Vel bruk og brukt Fru Blom, jeg har vel strengt talt bare vært med en gang. Sist jeg ble med rakk jeg bare å skrive overskriften. Tidligere har nemlig livet alltid kommet i veien for skrivingen min, spesielt de månedene Camp NaNoWriMo har vært, men denne gangen har jeg en god følelse. I juli skal jeg klare å komme til skrivemålet mitt på 40 000 ord! Sist kom jeg bare til 1000 xD

Denne gangen skal jeg fortsette på prosjektet mitt som har fått kallenavnet Tåke, som jeg begynte med sist jeg var sånn halvveis med. Det er en fantasybok om to unge jenter med magiske evner, og hvordan livene deres former dem. Jeg vil ikke skrive så mye mer om hva som skjer, fordi jeg liker å holde kortene tett inn til brystet (og fordi jeg ærlig talt har null peiling hvordan retning boka kommer til å ta).

Høres Camp NaNoWriMo ut som noe du kunne tenkt å være med på?


#campnanowrimo #skriv #forfatterdrøm 



Dro til fysioterapeut, antidepressiver var løsningen deres!

Jeg har det siste året vært en del til leger, og selv om de fleste opplevelsene har vært bra, har det også vært et par negative, og en av disse skal jeg nå fortelle om. 

En situasjon som jeg har tenkt mye på i ettertid er da jeg dro til sykehuset på en fysikalsk undersøkelse, ettersom det mistenkes at jeg har fibromyalgi. Før jeg dro fikk jeg et skjema jeg skulle fylle ut, og dette fylte jeg ut så godt som jeg kunne. Jeg la merke til at det var en god del spørsmål om psyken, men jeg tenkte dette var mest for å få et mer helhetlig bilde av pasienten og for å luke ut de som bare sa de hadde vondt. Det var ikke enkelt å fylle ut skjemaet, blant annet var det spørsmål om hvor bra livet mitt var, på en skala fra 1 til 10. Hvordan jeg skulle tolke det viste jeg ikke helt, men jeg hadde mye vondt og hadde en del å bekymre meg for i form av økonomi, nav og helse, så jeg satte det rett og slett midt på, for selv om det var mye å bekymre seg over hadde jeg det også ganske bra. Jeg hadde fått meg en herlig kjæreste og hadde både flotte venner og familiemedlemmer. En del av spørsmålene svarte jeg litt på måfå, fordi jeg rett og slett ikke viste hvordan jeg skulle svare på dem, og dette fortalte jeg også legene slik at de skulle være klar over det.

Da jeg dro til sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg skulle til 3 ulike personer på mitt besøk. Først slapp jeg inn til en veldig hyggelig overlege, som nesten ikke kunne norsk. Det var litt ekstra tungvindt å kommunisere, men jeg følte vi forsto hverandre greit. Han sjekket litt hvor jeg hadde vondt og spurte meg litt om skjemaet.

Så gikk turen videre til en sosionom, som spurte en del om hvordan jeg hadde det psykisk oppi alt dette. Og jeg fortalte at det selvfølgelig var slitsomt, fordi jeg hadde en del å bekymre meg over, hadde vondt og viste ikke hva fremtida kom til å bringe. Jeg fortalte også om hvordan jeg har prøvd å håndtere stresset og hvordan jeg følte at jeg hadde kontroll over det. Jeg skal være helt ærlig her, og si at jeg begynte å gråte inne til sosionomen. Det var mange følelser som kom fram, og det var også godt å endelig få komme igang med undersøkelsene og finne ut hva som feilet meg. For husk, på denne tiden hadde jeg allerede ventet i nesten et halvt år bare på at noen faktisk skulle kjenne på ryggen min og bekrefte at jeg faktisk hadde vondt.

Så dro jeg videre til en fysioterapeut som undersøkte meg enda litt mer, og fant ut enda mer om hvor jeg hadde vondt. Hun også spurte masse om hvordan jeg følte meg og hvordan psyken var, så jeg følte jeg bare sto på repeat ettersom jeg hadde måtte snakke om det tre ganger. Jeg fikk spørsmål om jeg følte behovet for å snakke med psykolog, og jeg svarte ærlig at jeg ikke følte jeg hadde behov for det, og forklarte også at jeg hadde gått til psykolog tidligere i en periode jeg følte med psykisk mye dårligere enn jeg gjorde nå, og der hadde jeg også lært en god del om meg selv. Jeg har lært litt om hvordan jeg burde håndtere både angst, stress og depresjon, og disse teknikkene bruker jeg ganske flittig. 

Når jeg dro derfra følte jeg meg glad og lettet. De hadde kanskje fokusert en del på psyken, men det var vel bare en del av deres metode for å finne ut mest mulig om pasienten, og jeg hadde følt at jeg ble hørt på og trodd. Og endelig hadde jeg fått bekreftet at jeg faktisk hadde vondt, og bare det var godt. 

Men et par uker etterpå fikk jeg brevet fra dem, som fikk meg til å nesten gi opp helt. Der hadde de nemlig konkludert i fellesskap med at jeg burde bli satt på antidepressiver, ettersom jeg på skjemaet hadde fått høyere sum enn "normalen". Husk på at ingen av disse var psykologer. Og noen vil kanskje si at det kunne være fordi de mistenkte fibromyalgi, og at antidepressiver kan hjelpe 1/3 av de som har fibromyalgi, men det er flere grunner til at dette ikke er tilfellet her. Først og fremst sto skjemasummen nevnt, for det andre har jeg ikke fått en diagnose enda så å gi meg medisin som kanskje kan virke hvis jeg har den sykdommen blir for dumt, og for det tredje så var dosen alt for høy for at det bare skulle være pga fibromyalgien jeg kanskje har. 

Dette skremte meg skikkelig. Jeg begynte å lure på om jeg egentlig var mye mer depressiv enn jeg kanskje trodde, men er det noe jeg er velsignet med så er det selvinnsikt, så jeg slo denne tanken raskt fra meg. Når jeg var på mitt mest depressive for flere år siden, var et av de første spørsmålene jeg fikk fra psykologen om jeg ville gå på antidepressiver, noe jeg takket nei til. Og psykologen var glad for dette, da det ikke hjelper på problemene men bare døvner følelsene. Og nå satt plutselig en fysio-overlege, en sosionom og en fysioterapeut og mente at jeg burde gå på antidepressiver uten å få noe tilbud om psykolog eller noen ting. Jeg skulle rett og slett bare dopes ned.. Mot mitt eget ønske. 

Den enkle utveien hadde kanskje vært å bare godta det de sa som et faktum, og gå rundt i en grå tåke isteden for å jobbe for å ikke la angsten og depresjonen ta overhånd, men ikke faen. Jeg liker å se farger og jeg liker å føle verden rundt meg. Antidepressiver gjør ikke bare de negative følelsene mindre, men de påvirker også følelser av glede, slik at følelsene dine blir mer midt på tre alltid isteden for høyt oppe og høyt nede. Og selvfølgelig, om noen virkelig trenger det så er det helt greit for all del, men for meg var det ikke en løsning. Jeg er ikke syk nok til at jeg trenger det rett og slett.

Følelser er for meg viktige, negative som positive. Jeg skriver en del dikt, og ofte er det følelsene mine og opplevelsene mine som inspirerer meg. Ellers har jeg en god del andre hobbyer som også hadde blitt påvirket negativt av at følelsene mine bare hadde vært midt på tre konstant. Så jeg vil heller jobbe med meg selv, bruke de teknikkene jeg kan, isteden for å bedøve følelsene mine. Om jeg en dag virkelig trenger antidepressiver, så får det så være, for det er ingen skam å måtte ty til medisin i en virkelig dårlig periode. 

Neste gang jeg dro til fastlegen min, og hun begynte å nevne dette med antidepressiver sa jeg det som det var. At jeg ikke følte jeg hadde behov for det, og jeg heller ikke hadde noe ønske om å ta det, og at jeg rett og slett ikke følte at legene på sykehuset hadde hørt på det jeg hadde sagt men isteden bare sett på skjemaet og gått ut ifra det. 

Poenget med å fortelle dette er ikke å henge ut leger eller å bare bitche om Norges helsesystem. Hadde det vært planen min hadde jeg fortalt hvilket sykehus dette var, og hvordan leger det handlet om, eller iallefall gitt såpass med informasjon til at noen hadde skjønt hvem det gjaldt.

Men er det noe jeg har lært er at man ikke alltid skal høre på legen sin. De vet kanskje mer enn deg, men du må likevel føle selv om det de sier er rett for deg. Ikke at man ikke skal stole på legen, for den sitter jo på mye viten du ikke har, men at man må kunne tenke litt kritisk likevel. Om en lege skriver til deg at du burde gå på antidepressiver, og ikke er psykolog en gang, burde du tenke litt på om det er rett for deg eller ikke. Jeg tenker litt med gru hva som hadde skjedd om jeg bare hadde tenkt "jaja, da er jeg vel såpass syk i hode at jeg trenger å dopes ned, ettersom legene skriver så". Kanskje hadde jeg nå gått rundt i en grå tåke og bare vært til. Man må være ganske oppegående for å være syk til tider.


#helse #lege #sykehus #antidepressiver #psykiskhelse #fibromyalgi



Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com