hits

Flytte?

Nå er det kanskje på tide at jeg forteller hva som har skjedd i livet mitt den siste tiden.

For et og et halvt år siden flyttet jeg til kjæresten min i Trondheim. Valget jeg satt med var enten å slå opp eller å flytte til bylivet hvor jeg viste jeg ikke kom til å trives. Dette var ikke et valg kjæresten ga meg, men livet generelt. Vi bodde 8 timer unna hverandre, og det ble vanskeligere å besøke hverandre etterhvert. Jeg flyttet inn i en flott leilighet med en flott fyr, og vi hadde det veldig trivelig sammen! Men jeg trivdes ikke likevel. Jeg er et bygdemenneske, og blir lett sliten av at det er folk rundt meg 24/7. Gikk jeg tur møtte jeg alltid på folk, jeg hørte alltid folk siden vi bodde i en blokk som var bygd for å tåle atomangrep men som ikke var lydisolert for en femmer. Det hjalp heller ikke å bo under noen som kunne finne på å hamre inn spiker alt fra 6 på morgenen til 12 på kvelden. Siden det ikke var mulig å være for seg selv utendørs begynte jeg å isolere meg selv litt, og siden jeg ikke trivdes der jeg bodde heller ble jeg deprimert. Jeg fikk også dårlig samvittighet fordi jeg ikke trivdes, for jeg bodde med en flott fyr, og leiligheten var super. Jeg hadde et stort og fint kontor som var mitt tilfluktssted, men det ble mer som et frivillig fengsel til slutt. 

"Heldigvis" trivdes ikke kjæresten noe særlig siden det var så mye bråk i blokken heller, og vi begynte å snakke så smått om å flytte om noen år. Vi gløttet innimellom inn på Finn, og så på hus fra kommunen han kommer fra. Vi fant en del som var fine, men ingen som passet oss perfekt. Så en dag så vi et hus vi hadde sett på tidligere, men som vi hadde utelukket ganske fort da det virket som om det hadde alt for nære naboer. Men når vi så på det igjen var det veldig lite innsyn fra naboene, og det var et veldig fint hus. Så et par dager senere dro vi på visning, og vi forelsket oss. Dagen etterpå var huset vårt!

De neste tre ukene gikk i å pakke, vaske, organisere og flytte. Leiligheten måtte gjøres "salgsvennlig", noe som innebar at alt som viste at det bodde folk der skulle bort for å ta bilder. Det var mye styr, men vi fikk det da til! Etter alt styret med besøk av takstmann, designer, fotograf og en megler som bare snakket om seg selv, så var vi endelig klar for flytting. Vi fikk med oss 5 karer som hjalp oss med flyttelasset, og det gikk overraskende lett! 

Så nå har vi flyttet fra Helvettes-blokka (som jeg kalte den) til eget hus med hage, garasje og badstue! Det er ganske himmelsk for å si det sånn! Vi trives veldig godt, og det er veldig lite jobb med huset siden det har blitt tatt godt vare på opp gjennom årene! 

Dette er stort sett hverdagen vår nå. Masse hav og fjell, lite (men trivelige) folk, og masse stillhet og ro!


#flytte #flytting #aure #bygd #bygdelivet



Tomatbarn!

Jeg har nå bodd litt over et år i Trondheim, og det jeg savner mest her er lettilgjengelig natur og en hage å pjuske med. Derfor plantet vi noen tomatplanter, for å ha noe å pjuske med i det minste.. Jeg kjøpte noen cherrytomater i diverse farger, og tok frø derfra som jeg tørket. Vi plantet de så i en krukke vi hadde fra før av, og krysset fingrene for at det kom til  bli noe liv. En stund senere, og det hadde vokst opp 8 søte tomatplanter. De var enda ganske små og smake da jeg flyttet de over til de nye krukkene og jorda vi hadde kjøpt, og jeg skjønte fort hvorfor. Det hadde vært kaktusjord i krukka de ble sådd, så det var jord med mye småstein og sand, og lite næring. Derfor var de små og hadde nesten ikke røtter i hele tatt. Nå har de heldigvis fått mye bedre jord, og trives mye bedre, selv om de enda vokser litt sakte!

Beklager et litt dårlig bilde, kameraet mitt har halvveis tatt kvelden. 

Blir spennende å se om vi får noe tomat på plantene etterhvert, og hvilke farger de kommer til å være!

#hage #plante #hagearbeid #tomatplanter #tomat #tomatbarn



Nettsiden er oppe!

Jeg har endelig en forfatterside, og adressen er: Hildehogsnes.no! Der blir jeg å legge ut mine egne skriverier, blogginnlegg om mitt forfatterliv, og diskusjonsinnlegg om litteratur! Sjekk den gjerne ut, kommenter om du ønsker, og fortell meg gjerne hva du har lyst å se der! 

#litteratur #forfatter #forfatterliv #forfatternettside



Må dessverre slenge meg på #MeToo..

De fleste er nok litt lei av å høre om Metoo-saken, men samtidig er det en veldig viktig sak, som i det lange løpet kan gjøre livet til både kvinner og menn enklere. Som kvinne har jeg selv opplevd ting som ikke har vært ok for en femmer, og selv om det aldri har vært snakk om voldtekt eller voldelige opplevelser, er det likevel verdt å snakke om, da det viser hvor mye rart vi kvinner må gjennom i livet. Kanskje vil det i framtiden være slik at vi slipper å gå gjennom så mye tull, men fram til da får vi bare kjempe på videre. 

Bildet er lånt fra Pexels.com, og er copyrightfree.

Min første opplevelse skjedde da jeg var 16. Jeg var nyligen flyttet ut for første gnag, og leide hybel hos en gammel alkoholiker. Jeg trivdes ikke akkurat der, da jeg delte bad med han (og det var veldig skittent), han så på 70-tallsporno (meget høylytt) midt på natta, og han var som sagt en alkoholiker. Når jeg flyttet inn fikk jeg høre at den siste leietakeren hans hadde flyttet ut uten å sagt ifra og bare lagt igjen nøkkelen sin i postkassen, noe som ga meg noen røde varselslys i hode, men da jeg flyttet inn var jeg 15 og var ganske naiv. En kveld kom han opp til meg og banket på døren min. Jeg husker ikke hva han spurte meg om, jeg tror det var noe angående gjester og brannsikkerhet, noe vi allerede hadde snakket om ti ganger tidligere. Plutselig strøk han meg over håret og fortalte meg på en flørtende måte at jeg var vakker. Jeg hadde akkurat fylt 16, og hadde aldri opplevd noe slikt før. Jeg sa kort takk og skyndte meg å si god natt, og låste døra. Jeg husker jeg var livredd, og viste med en gang at jeg skulle flytte fort som faen. Jeg fant meg heldigvis en ny hybel iløpet av noen uker, og flyttet, men de ukene etter dette var et helvette. Jeg bodde jo fremdeles hos han, og han hadde jo nøkler inn til hybelen min, så jeg følte meg aldri trygg. Heldigvis skjedde det aldri noe, og han husket sikkert ikke at det skjedde en gang. Vi snakker om fyren som glemte igjen en bukse full av bæsj på badet i ei uke liksom, så han var ikke den mest stabile typen. 

Den andre opplevelsen som virkelig satte spor i sinnet mitt, var med en, i den tiden, god venn av meg. Han kom på besøk og skulle overnatte en natt, men endte opp med å være på besøk i fire dager siden han ikke tok hintet om at jeg ville ha han ut. Nesten med en gang han kom inn døren min, begynte han å mase om sex. Faktisk mase. Han mente at jeg og han kunne jo selvfølgelig gjøre det sammen, selv om vi bare var venner, og selv om jeg sa at jeg ikke var interessert fortsette han å mase, og til slutt kverulere. Personen hadde datet en del yngre jenter, så kanskje hadde han erfart at det går an å mase seg til sex, men på meg funket det ikke, selv om jeg enda var ganske naiv og forsiktig av meg. En av kveruleringene hans var at det var samfunnet som sa at vi ikke kunne ha sex, ikke jeg selv som sa det. Noe jeg ble forbannet over og sa at jeg ikke ville ha sex med han fordi jeg ikke ville ha sex med han. Fram til da hadde han bare vært en venn, og jeg hadde ingen seksuelle tanker om han. Og hadde jeg ikke vært interessert da, hadde jeg nok ikke blitt interessert i han av at han maste og kverulerte fordi han hadde lyst på sex. 

Han tok virkelig ikke nei for et svar, selv om han aldri ble fysisk mot meg. Hver time var det nye ting han prøvde å komme med. Når vi skulle se film ville han vi skulle ligge ved siden av hverandre i sofaen, og når jeg sa nei takk fordi det ville gjøre meg ukomfortabel, fikk jeg samme regle om at det var samfunnet og ikke jeg som mente det. Når vi skulle legge oss maste han om at vi kunne sove i samme seng, men jeg la ut madrass til han, og la til og med på sengklær for han, siden han påsto han ikke kunne det (sikkert et forsøk på å få meg til å ikke orke å re opp for han slik at han kunne få sove med meg). Om morgenen hintet han om at han hadde stå, så jeg bare gikk ned å lagde meg frokost. Hele tiden mens han var her maste han og hintet, og jeg hadde aldri nok mot til å kaste han ut (noe jeg skulle gjort). Den siste natten satt vi oppe hele natten for å game litt, og planen var at vi skulle være våkne til han skulle reise, men vi begge to ble kjempetrøtte. Det var iskaldt på soverommet, og jeg var supertrøtt, så da han kom å la seg i senga mi "for å få varme", orket jeg ærlig talt ikke si noe imot det. Ingenting skjedde (tror jeg), jeg sov som en stein, og fikk endelig sendt han ivei da vi våknet. 

Og selv om ingenting direkte skjedde, følte jeg meg psykisk voldtatt da han dro. Å bli mast på i så mange dager, og å få så lite respekt av en person man tidligere hadde likt som en venn, gjør noe med en. Og noen kommer sikkert til å si at jeg bare kunne jaget han ut, og ja det kunne jeg i teorien. Men jeg var en veldig forsiktig person, som hatet konfrontasjoner. Jeg fortalte han hva jeg følte over telefonen i ettertid, fordi jeg turte ikke gjøre det ansikt til ansikt. Ærlig talt var jeg en svak person, men det gjør ikke det han gjorde greit på noen slags måte. Når noen sier nei så betyr det nei. Men dessverre er det mange som ikke forstår det.

Og mange utnytter nok jenter som ikke helt klarer å stå opp for seg selv. Jeg har opplevd så mye rart over nett og med menn jeg har møtt, at jeg blir dessverre ikke sjokkert over alt som kommer ut nå. Det har vært så mange småting jeg har erfart, som jeg ikke orker skrive om her, som ikke har vært ok. Så mange ganger har jeg opplevd menn som prøver å utnytte naiv ungdom, og det er skremmende. Heldigvis er langt fra alle menn slik, og de fleste menn forstår at slike her ting ikke er ok. Og det er nok også en del menn som opplever ting som ikke er ok også, jeg bare skriver ut ifra min egen opplevelse som kvinne.


#metoo #IkkeOk



Unger har blitt statusgjenstander!

Jeg har vært lite på blogg.no i det siste, men i dag hadde jeg noe å skrive om, men med en gang jeg går inn på forsiden fikk jeg en ny ide. Som mange kanskje vet så er jeg veldig kritisk til mamma- og pappa-bloggere, siden de ofte overdeler sine barns liv, og tjener penger på sine egne barn. Vil du lese akkurat hva jeg mener om det, kan du trykke på denne linken: http://hildurs.blogg.no/1445011377_skvis_ut_en_baby__tje.html

Det jeg så i dag var at en av foreldrebloggerne her har laget en egen Instagram for babyen sin. Personlig synes jeg det er en ufattelig creepy ting å gjøre. Ikke bare er det veldig egosentrisk (siden det er du som får glede av profilen, ikke babyen), men du åpner også opp for at hvem som helst kan følge med på livet til barnet ditt. Det vil si at syke fæle folk kan følge babyen din, som i verste fall får ideer om å gjøre noe mot ungen din. Jeg vet at foreldrene velger selv hvor mye de vil dele, og man kan gjøre det på en smart måte. Men jeg får likevel følelsen av at de bare bruker barna for å få oppmerksomhet, og uansett hvor forsiktig man er når man deler noe på en offentlig profil så er det enda offentlig. Barna blir liksom en gjenstand som de bruker for status, oppmerksomhet og sin egen glede, på lik linje som trenden med veskehunder gjorde små hunder til statusobjekt og ikke levende individer.

Bildet er fra Pexels.com, og er uten copyright.

Og når barnet blir større, er det kanskje ikke helt bra at hun/han har en instagramprofil med tusenvis av følgere? Enten vil ungen synes det er ekkelt at folk har fått sett så mye av livet dens, ellers så kanskje synes hun/han det er kult og blir i tidlig alder veldig bevist på likes og følgere. Jeg vil si at barnestjerner fra Hollywood ofte har vist og fortalt hvorfor det ikke er bra å vokse opp i det offentlige, så hvorfor selge ungen sin på denne måten? Jo, fordi det skaper klikk og muligens penger. Det er ikke for barna sin del, og det er bare tull å tro noe annet.


#barn #foreldreblogg #mammablogg #pappablogg #sosialemedier #nettvett



Adjø 2017 (du vil kanskje bli savnet?)

Nå er slutten av 2017 her, og jeg sitter igjen med en suppe av følelser, akkurat som i fjor. Fjorårets innlegg var kanskje litt vel mørkt og deprimert når jeg tenker tilbake, siden jeg kanskje så litt mer på det negative enn det positive. Fjor var et vanskelig år, siden jeg mistet jobben jeg trivdes med, ble syk og gikk en usikker tid i møte, men mye positivt skjedde også. 

Jeg tror med hele mitt hjerte at det å se på det positive er sunnere enn å se på det negative, og dette skal jeg prøve på dette året. 

Jeg begynte året med å få praksis på Leirfjord bibliotek, hvor jeg trivdes veldig godt. Jeg sorterte bøker, snakket masse tull med bibliotekaren, og spilte masse ludo med flyktningene. De var en fin opplevelse, selv om den viste meg akkurat hvor lite jobb jeg faktisk klarte. Jeg klarte det jeg fikk i oppgave, og jeg pushet meg selv, så selv om det var slitsomt viste jeg jo meg selv at jeg klarer noe. At jeg ikke er bortkastet. Jeg jobbet der i to måneder, helt til jeg flyttet til Trondheim og ble samboer med kjæresten. Det å bo over 7 timer unna kjæresten funker ikke helt, spesielt når man er ute i praksis og ikke har mulighet til å reise så mye, så derfor flyttet jeg til han. Så begynte et styr uten like med ny fastlege som var totalt inkompetent, nav-tull, feilinformasjon, og en hel rekke med hindringer. Alle legene jeg møter på sier jeg har fibromyalgi, men likevel sitter jeg enda uten en fastsatt diagnose, siden den første fastlegen i Trondheim var en amøbe (som samtidig trodde han viste alt). Jeg har nå fått ny fastlege, og henne er jeg veldig fornøyd med, og håper å få diagnosen satt iløpet av 2018. Jeg er slettes ikke noe diagnose-jeger bare så det er sagt. Men når man vet man er syk og legene sier de vet hva som feiler, så er det litt ekstra slitsomt å ikke ha det på papiret, siden det hjelper meg når det kommer til både Nav, skolegang og jobb. Men det får så være. Etter at jeg flyttet til Trondheim, fikk jeg praksisplass på Ranheim fotballklubb, som kontormedarbeider, hvor jeg var i over to måneder. Der trivdes jeg veldig godt, og fikk mange interessante oppgaver, slik som å lage banekart til åpen dag, som alle elevene som kom fikk utdelt!

Ellers har jeg hatt en flott tur til Tromsø, en del turer til Tustna, og et par turer hjemover, noe som har gjort godt! Og i jula dro vi hjem og feirer jul med min familie, noe som var koselig!

Det som har vært aller best med dette året, foruten å flytte inn med en fin fyr, har vært at magen har roet seg veldig. Jeg nevnte i fjor at magen var fryktelig, men at den hadde blitt litt bedre etter å ha mer eller mindre kuttet ut rødt kjøtt og sterke ting. Nå har jeg kuttet ut gluten og laktose, og magen er så mye bedre! Jeg må enda være forsiktig med sterk mat osv, men den er mye mer stabil. For noen høres dette kanskje ut som småsaker.. Men prøv å se for deg at du hadde måtte sittet dagen lang på toalettet annenhver dag, og du forstår kanskje hvor slitsomt og upraktisk det kan være! 

Den psykiske helsen har det gått litt opp og ned med. I fjor hadde jeg masse angst fordi jeg var syk og ikke viste hva framtiden kom til å bringe, og den angsten er der enda, men ikke like ille som tidligere. Jeg har fått oppleve at jeg enda får til ting, så jeg vet jeg kan, bare at det kanskje krever mer av meg og tar lengre tid. Jeg har trent litt, og selv om jeg blir sliten og får mye vondt, vet jeg at jeg klarer det. Jeg har jobbet litt, og vet at jeg klarer, selv om jeg blir sliten og får vondt. Det å vite at man kan er faktisk så mye verdt! 

Så alt i alt vil jeg si at dette har vært et mer positivt år enn fjoråret. Det har vært mye styr, og jeg føler alltid at jeg ikke får gjort alt det jeg vil gjøre, men det har vært mye positivt å fokusere på også. Jeg vet ikke om jeg blir å savne dette året, men jeg blir nok ikke å huske det som er fryktelig år, bare et år som var litt "blæææ"..

#2017



En trist nyhet og et ønske om et vennligere samfunn

For et par dager siden fikk jeg en utrolig trist nyhet. Og kanskje blir dette et veldig rotete innlegg, men jeg må få det ut. Før jeg flyttet hadde jeg praksis på et bibliotek, hvor det var mange flyktninger som brukte å besøke siden voksenopplæringen var i etasjen over. Jeg trivdes utrolig godt, for ikke bare var bibliotekaren kjempehyggelig, men jeg ble så utrolig glad i flyktningene. Vi spilte ludo, snakket tull, diskuterte litt, og jeg fikk fortalt masse om hjemmene og familiene deres. Selvfølgelig var det noen utfordringer pga språkbarriere og kulturforskjellene, men jeg følte aldri at jeg ikke ble respektert eller at noen ønsket meg noe ondt. Det var rett og slett en trivelig gjeng! 

På mandagen var jeg på besøk på biblioteket, og da blir jeg fortalt at en av flyktningene hadde død. En av de jeg hadde hatt en god del med å gjøre, og som jeg likte godt. Han hadde tatt selvmord. 

Det er ufattelig trist å tenke på at han er borte, og enda verre er det når man får høre at han hadde vært til legen og fortalt om problemene sine, og av en eller annen grunn ikke fått den hjelpen han trengte. Akkurat hva som hadde blitt sagt til legen vet jeg jo ikke, så jeg ønsker ikke å dømme noen. Han hadde iallefall fortalt venner at han hadde vært til legen og ikke blitt trodd, og det er alt jeg vet.

Når jeg jobbet på biblioteket brukte han å komme innom ofte bare for å slå av en prat, og jeg brukte å spøke med bibliotekaren at om jeg hadde vært singel hadde jeg nok forelsket meg i han, siden han var kjekk og hadde lange øyevipper, og hun spøkte om at hvis hun hadde vært litt yngre hadde nok hun også vært forelsket i han. Ikke bare var han en fin fyr, men han var også ung, veldig hyggelig og virket veldig smart, så det er et stort tap ikke bare for de som kjente han, men også for samfunnet. 

Jeg vet at jeg ikke kunne hjulpet han, siden jeg flyttet derfra og ikke kunne ha oppdaget at han slet, men det har fått meg til å tenke en del på hvor viktig det er med vennlighet, ikke bare mot våre nye landsmenn, men mot alle man møter på. Når jeg snakker med flyktninger er det en ting som alltid går igjen. Det er vanskelig å lære seg norsk og få et norsk nettverk, fordi de ikke får noe kontakt med nordmenn utenfor skolen (og biblioteket), og mange av dem er ensomme. Og når de ikke har norske kontakter som de kan møte på fritiden, får de ikke øvet seg på norsk. Og hva skjer med integreringen da, om de ikke blir kjent med nordmenn?

Og en annen ting, hva skjer med deres mentale helse, når de kommer til et land hvor nesten ingen orker å snakke med dem? De kommer fra vanskelige bakgrunner, med masse krig og elendighet, så de aller fleste av dem har en voldsom bagasje med seg fra før av. Blir den bagasjen mindre av å komme hit, gjør vi som nordmenn det enklere for dem, og føler de seg sett i dette samfunnet? Svaret på disse spørsmålene er dessverre for det meste nei. 

Jeg tror at på mindre plasser er det ofte enklere å bli kjent med menneskene som kommer hit, siden vi ikke er så mange og de ikke er så mange. Men samtidig er bygdedyret en stygg sak. Jeg har jo selv opplevd å gå på en skole hvor alle innflyttere ble mobbet i min barndom, så jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg tror det er enda vanskeligere i byene, fordi flyktningene på et vis kan "forsvinne" i folkemengden og ikke bli sett eller få det de trenger. 

Og jeg sier ikke at vi skal holde flyktningene opp som guder eller anstrenge oss for å snakke med hver og en av dem. Det jeg sier er at vi må kunne behandle dem på samme måte som andre mennesker vi møter på. Smil til dem og si hei, slå av en liten prat, og slike ting. Og hvem vet, kanskje blir man kjent med noen supre personer i samme slengen. Jeg vet vi nordmenn synes det er skummelt å snakke med ukjente, jeg synes det er kleint selv, men det er jo ærlig talt ikke så skummelt som hjernen vår skal ha det til å være, den reddharen. 

Ingen kan få tilbake han vi har mistet, men jeg vil hedre hans minne ved å være mest mulig hyggelig mot de rundt med framover. Det skal så lite til for å gjøre dagen til noen litt lysere, og for at de skal føle seg sett. 


Bildene er funnet på Pixabay, og er lisensfrie bilder.

#flyktning #integrering #samfunn #tap



Framtida for denne bloggen?

De siste månedene har jeg tenkt veldig mye på hva jeg ønsker å gjøre videre, ikke bare med denne bloggen, men hele livet mitt. Som de fleste her vet har jeg to store hobbyer, nemlig youtube og skriving. Jeg har valgt at det er disse to tingene som jeg ønsker å bruke mest mulig tid på, så derfor jobber jeg med å få opp en nettside for skriveriene mine og jobber med å få opp kvaliteten og aktiviteten på youtube. Jeg må i tillegg gjøre ferdig studiet mitt, få meg en jobb og jobbe med å få helsen min litt mer på plass. Derfor har jeg liksom ikke helt funnet noe plass til blogging, annet enn den bloggingen jeg blir å gjøre på nettsiden. Min nerdete blogg blir etterhvert slettet, men hva skjer med denne bloggen?

Blir denne bloggen slettet?

Jeg har blogget her siden 2011, og derfor er jeg ganske glad i den. Når jeg ser på gamle innlegg så blir jeg sendt tilbake til hvordan jeg var på den tiden, hva jeg tenkte på, og hvordan jeg kommuniserte mine tanker. Kanskje er det mest bare jeg som får glede av denne bloggen, men glede er for meg noe veldig viktig. Derfor har jeg bestemt at denne bloggen blir å være her, mer eller mindre som den er. Jeg hadde en ide om å forandre gamle innlegg slik at de kanskje er litt mer relevante for nåtiden (slik man egentlig burde gjøre om man ønsker å ha en blogg med mange lesere), men ærlig talt synes jeg ikke det er verdt det. Kanskje bytter jeg ut noen bilder hist og pist, men ikke noe mer enn det. 

Blir bloggen aktiv framover?

Jeg blir å legge ut innlegg når jeg føler for det. Alt som omhandler litteratur og media blir lagt ut på nettsiden, så det finner dere ikke lengre her inne. Det jeg tenker å bruke bloggen til er å legge ut innlegg om dyrevern og samfunn, slike innlegg som ikke passer inn på nettsiden rett og slett. Det blir kanskje ikke den mest aktive bloggen her inne på blogg.no, men innimellom dukker det plutselig opp noe, og da ofte noe jeg virkelig brenner for eller har tenkt på. Jeg er lei av å skrive ting bare fordi jeg føler jeg må være aktiv.

Hvordan går det med nettsiden?

Kjempetregt, kort fortalt. Det å ordne design og slikt er noe jeg ikke er så flink til, og jeg er også litt perfeksjonist så ofte blir jeg ikke fornøyd med det jeg lager. Men jeg har skrevet en god del innlegg til nettsiden, og gleder meg til jeg virkelig kan lansere den! Når den er oppe, blir jeg å skrive om det her inne, slik at de som er interessert i litteratur kan komme dit å se. 

Til slutt:

Jeg har ikke så mange lesere, men jeg er takknemlig for alle som har lagt igjen en kommentar her innimellom og tatt seg tid til å lest det jeg har skrevet. Håper folk enda blir å stikke innom her innimellom og sjekke ut innleggene jeg legger ut her, og at folk etterhvert også blir å sjekke ut nettsiden når den kommer opp!

Takk <3



Camp NaNoWriMo: Jeg er for sentimental!

Da var CampNaNoWriMo over for denne gang, og ting gikk ikke som planlagt (noe det vanligvis ikke gjør for meg uansett). Jeg hadde som mål å skrive 40 000 ord på en fantasybok jeg har tenkt på en stund, men skrev bare 5500 ord. Det er flere grunner til dette, og hovedsaklig var det fordi livet mitt er alt for rotete. Jeg er, som jeg har nevnt tidligere, en person som liker å holde på med masse forskjellig og har dermed flere hatter jeg må ta på meg. Jeg har forfatterspire-hatten, youtube-hatten, tegne-hatten, leire-hatten, lese-hatten, nerde-hatten og så mange flere hatter. Dermed blir tiden min veldig knapp til alt jeg vil gjøre. I juli har jeg nesten ikke holdt på med youtube og skriving. Kunne ikke la vær å holde på med Youtube fordi jeg ikke kan la kanalene mine være døde i en måned uten å miste følgere og slikt. Men ellers har jeg vært flink å ikke holdt på med andre hobbyer. Men så har jeg fått meg praksis, og i tillegg har jeg måtte begynne å trene pga mine fysiske plager, så der forsvant både mye tid og energi. Dessuten har det vært så mange dager jeg trodde jeg skulle få skrive hele dagene, men isteden har det skjedd ting som gjorde at jeg ikke fikk skrevet noen ting som helst, eller kanskje bare 100 ord på en dag.

Det hjelper heller ikke at skriveprosjektet mitt ble mye mer komplisert enn planlagt, siden en enkel historie om to jenter ble så mye mer enn det. Derfor ble det mye mer planlegging og slikt, med bynavn, landsnavn og mange flere karakterer. Det er gøy med en utfordring da, så det er greit, men det tar plutselig mye lengre tid. 

Likevel vil jeg si at denne Campen har vært positiv. "Hva? Handlet ikke CampNaNoWriMo om å skrive masse?" tenker du sikkert nå. Og ja, det handler om å skrive mest mulig, men også om å lære mer om deg selv som forfatterspire. Og det har jeg kanskje. Det har virkelig gått opp for meg hvor rotete livet mitt er, og hvor mye det holder meg tilbake. Altså, misforstå meg rett. Jeg mener ikke at familien min, venner eller sosiallivet mitt er rot, men at jeg generelt er en rotete og vimsete person. Jeg har alt for mye å gjøre, alt for mye jeg vil gjøre, og ikke nok tid eller energi. Jeg blir også lett distrahert, eller så får jeg dårlig samvittighet, fordi nå er det så og så lang tid siden jeg sist scrappet et kort eller nå har jeg bare lest ei bok denne måneden og det er for lite. 

Jeg blir fort stresset, og det at jeg føler jeg aldri rekker til hjelper ikke på. Jeg må lære meg å godta at noen av hobbyene mine gjør jeg bare i perioder, og ikke trenger å gjøre dem så ofte. Jeg må også bli strengere med meg selv, slik at jeg får de viktige tingene gjort. Jeg må også være streng med meg selv og gi meg selv fri innimellom. Jobbe intenst en stund, også unne seg litt fritid. Og om jeg har en periode hvor jeg intensivt skal jobbe med noe, så må jeg kunne si nei på å være med på sosiale ting, og heller ta det igjen senere. Det jeg jobber med er youtube og skriving, to felt som krever mye tid og energi, og om jeg sluntrer unna disse to så vil det få negative konsekvenser for meg. Jeg er redd for å si nei, og det er ikke så gøy å si til noen "hei, du har lyst å henge med meg ja, hva med at vi møtes om en måned?". Men det er nok dette jeg må lære meg til å gjøre, om jeg skal bli noe bedre, og om jeg skal kunne leve av det jeg er så veldig glad i å gjøre. 

Jeg må også lære meg å gi slipp på ting. Og det er dette som er vanskeligst for meg. Jeg er en sentimental person, og blir veldig glad i ting jeg har lagt tid og energi inn i. Så hva skal jeg gi slipp på? Så langt har jeg kanskje ikke kommet enda, ikke helt iallefall. De to bloggene jeg har, denne og MsHildur90, krever mye tid å holde aktiv, og jeg får ikke så mye ut av det i form av kommentarer eller lesere. Det jeg får ut av dem er at jeg har to plasser jeg kan legge ut tanker om ting som opptar meg, slik som spill, naturvern, dyrevern og samfunnet generelt. Men det krever for mye å holde de aktive nok til at jeg klarer å opprettholde noen slags form for leserbase. Jeg har også en gruppeblogg som jeg hadde en ide med, men som jeg aldri har fått tid til å prioritere, så kan hende jeg melder meg ut av den også. Hvem vet.

Det er vanskelig å gi slipp på ting. Men noe må jeg iallefall gjøre, for ellers kan jeg iallefall ikke få følge drømmene mine!


#campnanowrimo #forfatterdrøm #forfatterspire #bah



Camp NaNoWriMo er igang!

Da var endelig Camp NaNoWriMo igang, og jeg er skikkelig giret (og litt stressa)!

Iløpet av morgenen har jeg skrevet 500 ord, og føler jeg er på god vei. Målet er å skrive 40 000 ord til sammen, så jeg må iallefall skrive 1200 ord hver dag for å nå målet!

Romanen min kalles enn så lenge Tåkefolk, ettersom jeg ikke helt vet hva den skal hete enda, og er innenfor fantasysjangeren. Jeg vil ikke røpe så mye mer enn at det handler om magi og hekser, og at det er en historie som har kvernet i hodet mitt iallefall 5 år. Jeg tror det blir en bok for unge voksne (16-25), ettersom det kommer til å bli en del vold i historien. Jeg elsker jo å skildre vold, selv om jeg ikke dreper fluer en gang i virkeligheten, så det er liksom ikke helt til å unngå!

Jeg har blitt med i en gruppe på Campen som heter Norske fantasyforfattere, og blir spennende å se hva de andre der også får til! Det er så gøy når norske nye forfattere klarer å nå målet sitt, og får noe publisert, og vi som har dette ønsket får bare støtte hverandre best mulig.

Grunnen til at jeg skrev jeg var litt stressa, er fordi jeg endelig har fått praksis, og begynner der på mandag. Det vil si mye mindre tid til skriving og youtube, noe som igjen vil si at jeg må begynne å bli mer streng med meg selv og delegere tiden min skikkelig. Alt for ofte blir jeg distrahert av youtubevideoer, sosiale medier og andre tanker. Så denne måneden er fokuset praksisen, skrivingen og youtube. Jeg skal prøve å blogge litt om Camp NaNoWriMo, men kanskje bare en sånn ukes-status-ting for å fortelle hvordan det går! Jeg er så dårlig å være streng med meg selv!



Er du med på Camp NaNoWriMo, eller høres det ut som noe du kunne tenkt deg å være med på?


#campnanowrimo #forfatterdrøm #forfatterspire #fantasy



Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Kontakt: mshildur90@hotmail.com