Mobbeofferet Hilde. Del 1.


Jeg har alltid vært ei veldig stille og sjenert jente, så lenge jeg kan huske. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og likte ikke å konfrontere folk. De få gangene jeg kan huske å ha kranglet med foreldrene mine endte jeg alltid opp meg å springe på rommet mitt, bort fra konfrontasjonen. Dette var ikke fordi foreldrene mine var slemme eller spesielt strenge, det bare var sånn jeg var laget tror jeg. Det året jeg fylte sju og skulle begynne skolen flyttet jeg og mamma til en ny plass, ettersom hun skulle gå på høyskole. Plassen vi flyttet til var en liten bygd med 100-200 personer som bodde der, og barneskolen jeg skulle gå på var veldig liten. Det var bare 18 elever der på det meste. I andre enden av bygget var det også en liten barnehage, hvor jeg gikk på SFO-ordning.

Jeg husker egentlig ikke den første dagen på skolen så veldig godt, men jeg husker jeg satt og følte meg litt malplassert og ensom, jeg kjente jo ingen der. Heldigvis ble jeg fort kjent med en jente som heller ikke kjente noen der, og vi ble fort bestevenner (og er det den dag i dag).

De første årene på skolen var ganske hyggelige. Jeg følte liksom ikke behovet for å bli venner med alle på skolen, men etter hvert ble jeg venn med en annen jente og en gutt også. Jeg og den andre jenta var venner helt til første dag i fjerdeklassen, da hun plutselig ikke snakket med meg mer. Jeg hadde vært borte hele sommeren så jeg forsto absolutt ikke hva som hadde skjedd, for jeg hadde da ikke gjort noe galt mot henne. Men etter hvert begynte jeg å forstå hva som hadde skjedd. Hun hadde blitt venner med noen av de andre jentene den sommeren, som tydeligvis ikke likte meg noe særlig. Men jeg hadde jo fremdeles to venner så jeg klarte meg liksom.

Men da begynte mobbingen. Noen av de eldre jentene begynte å baksnakke meg, sånn at jeg hørte det, om hvor stygg, dum og teit jeg var. Etter hvert ble det også en del snakk om hvor stygge klær jeg hadde og hvor teit det var at jeg ikke sminket meg. Jeg husker at en gang sa de "hun skulle ha sminket seg, for da hadde det vært enklere å sett på det stygge trynet hennes". Men jeg nektet å begynne å sminke meg, for jeg viste at uansett hva jeg gjorde så kom de til å finne noe å baksnakke meg for. Jeg følte meg helt elendig. Jeg hatet meg selv og trodde faktisk jeg fortjente å bli behandlet på den måten. Jeg trodde jeg ikke var verdt noe, og at ingen ville brydd seg om jeg forsvant.

Jeg tenkte faktisk en del på å rømme, å bare begynne å leve i skogen eller noe, for der følte jeg meg trygg. Jeg begynte også å tenke på selvmord. Hvordan jeg ville ha gjort det og hva jeg ville ha skrevet på selvmordsbrevet mitt. I en alder av 10 tenkte jeg altså på at jeg ville dø. Men heldigvis prøvde jeg det aldri. Jeg veide ofte for og imot, men selv om for ofte veide mye mer enn imot, så prøvde jeg aldri. Litt fordi jeg var redd for døden og smerte, litt fordi jeg ikke ville såre familien min, og de få vennene jeg hadde og litt fordi jeg hadde et håp om at framtiden kom til å bli bedre. Til den dag i dag har jeg enda ikke prøvd å tatt livet av meg selv, noe jeg faktisk er stolt over.

Dyrene ble et av de få lyspunktene i livet mitt. De dømte meg ikke, og gjorde at jeg fikk noe meningsfylt å holde på med. Vi hadde katter, en hund, høns og kaniner, og å stelle alle disse gjorde meg litt gladere når ting var på sitt verste. Troja, hunden vår, så meg gråte ofte, og hun ga meg trøst bare ved å være der. Det hendte ofte at jeg fortalte henne hva som hadde skjedd den dagen og hvordan jeg følte meg, bare for å få det ut på et vis. Jeg turte ikke å fortelle noen at jeg ble mobbet. Jeg skammet meg, og trodde som sagt at jeg fortjente det, så hun var den eneste jeg kunne fortelle det til.


 


 

Del 2 finner du her.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 



29 kommentarer

heklingogbroderings

01.12.2011 kl.20:13

huff =( Mobbing ødelegger altfor mye for mennesker!! Skjønner ikke at det går an å være så slemme mot andre! <3

selfpictures

01.12.2011 kl.20:18

mobbing = ikke lov/bra!!!

Julie

01.12.2011 kl.20:19

Huff, får vondt! Har selv vært et mobbeoffer gjennom 10 år, så vet virkelig hvordan det er!! Fy fader, jeg HATER mobbing! Det er noe av det aller mest grusomme jeg vet om!

signerd

01.12.2011 kl.20:29

Uff... Det er helt grusomt at mennesker kan være så vonde mot hverandre:(

Håper du har det bedre nå! Takk for at du delte dette<3

evysverden

01.12.2011 kl.20:51

huff :( trist innlegg... Håper du har det bra nå! :)

Om det''unaturlige'' (osv)

01.12.2011 kl.20:51

Bra skrevet:)

SV: Tusen takk!:) Nei,det er ikke alle som tør å si sin mening, I know! Det er bra for deg at du har blitt flinkere på det nå!

Tove

01.12.2011 kl.20:56

Så trist da.Har selv blitt mobbet så jeg vet hvordan det er.

Tina-Beate

01.12.2011 kl.21:34

Hejja Hilde,

Kjæmpetøft av deg.

venkesstrikk

01.12.2011 kl.21:53

Jeg vokste også opp i en liten dal med liten skole og opplevde også mobbing. Det er veldig ofte mobbing på små skoler tror jeg. Det ser også ut som at du har blitt sterk av det og det er bra. Fint at du ikke gav etter for press og sminking. Du er en ung jente og stå på og gjør det du har tro på, da kommer du lengst i verden. mange av de som mobbet meg har ikke kommet videre i livet, så ofte er det de som er usikre som mobber. Lykke til videre :-) husk på at du er flott og unik

Hildur

01.12.2011 kl.22:16

heklingogbroderings: Mhm ikke sant. Det har null konsekvenser for mobberne men vi som blir mobbet sliter kjempelenge etter det er slutt. Jeg skjønner heller ikke helt hvordan det går ann, jeg kunne aldri vært så slem mot et menneske, eller et dyr for den del :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:16

selfpictures: Enig!

lulltove

01.12.2011 kl.22:17

Huff, stakkars deg. Jeg kan forestille meg hvor vondt det må ha vært da. Trøsten må være at du har vokst opp til å bli en nydelig ung dame som er sterk og flott. Selv om det gjør vondt å se seg tilbake, så tenk at det var aldri din skyld. Det er de andre, mobberne, som må leve med det de har gjort. Ikke la det prege deg for mye! Det har ikke mobberne fortjent.

Hildur

01.12.2011 kl.22:18

Julie: Huff! Ti år faktisk! Jeg ble jo bare mobbet i sånn to-tre år og det har påvirket meg noe voldsomt! Håper det går bra med deg nå da! Mobbing er helt forferdelig!

Hildur

01.12.2011 kl.22:18

signerd: Blir ikke mobbet nå lengre, men har fremdeles en del problemer pga det som jeg jobber med. :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:19

evysverden: Jo da. Blir ikke mobbet, men sliter en del med selvtillit og angst pga mobbingen :) Men blir bedre med tiden :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:20

JentaSomDelerSineEgeneÅndelige: Takk :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:21

Tove: Ja er veldig trist, men heldigvis gikk det over etterhvert. Alt man kan gjøre er vel egentlig bare å prøve å gå videre med livet, og tenke på at man er verdifull og spesiell, og at det er mobberne det er noe feil på, ikke deg selv.

Hildur

01.12.2011 kl.22:21

Tina: Tusen takk :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:25

venkesstrikk: Tusen takk for gode ord :) Kanskje er det sånn at det er mye mobbing på små skoler, men samtidig har jeg hørt en god del om mobbing i skolene i Sandnessjøen, som ligger ikke så langt unna der jeg bodde, så jeg vet ikke helt :) Håper det går bra med deg nå og at du ikke sliter med konsekvensene av å bli mobbet lengre :)

andrealang92

01.12.2011 kl.22:29

Huff :/ Det er overhode ikke bra..

Men tusen takk for en fin kommentar på bloggen min! :)

Hildur

01.12.2011 kl.22:32

andrealang92: Bare hyggelig du :) Fine blogger fortjener fine kommentarer vet du :D

venkesstrikk

01.12.2011 kl.22:58

Alt går fint med meg, jeg var nok sterk og dette var et barneskoleproblem, på ungdomsskolen kom jeg i et større miljø og alt ordnet seg :-) Håper det går bra med deg og: Alle fortjener å ha et godt liv

Hildur

01.12.2011 kl.23:25

venkesstrikk: Har fremdeles en del problemer, men det har blitt bedre etterhvert :) Bra du har det bra :D

Kenneth, Bergenseren

02.12.2011 kl.00:05

Veldig sterkt av deg å stå frem, sterkt skrevet og. Men du e sterk og god noe eg e veldig takknemlig for. Mobbing aleine e en fæl ting, men den kan og gjøre fæle ting med deg. Eg ble sjøl mobbet store deler av tiden eg gikk på skole, fra barneskole og ungdomskolen helt til eg begynte på videregående skole. Noen ganger faktisk der og. Grunnen e fordi det e lett å gli inn i et mønster man e vant til. Dette e og viktig å huske på når det gjelder mobbere. De har gjerne blitt trakasert eller plaget på en måte tidligere. Noen har gjerne foreldre som ikkje e flink å følge de opp. Andre e vant til å ha mye: rykte, penger og status e faktisk noe som preger mange tidlig, sjøl som barn. I tillegg e det gjerne lettere å gjøre andre nedtrykt og bruke psykisk og fysisk vold som en metode å fremheve seg sjøl. Nettopp der e det usikre mobbere som e værst tror eg, ettersom de føler et behov for å vise kor bra de e og den mest effektive metoden e då å fremheve negative sider hos andre til og med der det gjerne ikkje e noe å fremheve. Men på slutten vil eg poengtere med dette. Alt man gjør i livet vil på en eller annen måte følge deg å påvirke deg og dette gjelder og mobbere. Enten indirekte ved personlighetsendringer eller vaner som gir de problemer seinere eller mer direkte som samvittighet og negativt selvbilde. Der kommer vi som mobbe ofre sterkest ut, fordi vi lærer å tilvenne oss harde omgivelser og blir derfor sterkere, bedre kjent som elefant hud, i tillegg lærer vi ofte å stifte sterkere vennskap ettersom ikkje kem som helst vil være venner med en som blir mobbet, allerede der har dine venner gått gjennom en kvalitets test og sist vil eg si at mobbeofre pga de har færre til å støtte seg til blir sterkere selvstendig, noe mobbere ofte sliter med seinere. Alt e relativt men poenget mitt e at stort sett kommer mobbere seg best ut av situasjonen. Eg føler at eg gjorde det hvertfall.

Hildur

02.12.2011 kl.00:18

Kenneth, Bergenseren: Enig med deg :) Men samtidig så ødelegg mobbing mange liv, og da mest for de som blir mobbet. Noen kommer rett og slett ikke ut av depresjonen osv, og mange tar livet av seg. Var veldig skummelt å legge ut dette, men samtidig gjorde det veldig godt :) Litt terapautisk :) Men tror kanskje jeg har blitt en sterkere person, iallefall på noen måter, pga mobbingen :) Og ja man er også flinkere til å finne seg skikkelige venner når man har blitt mobbet :) Man vet at kvalitet er bedre enn kvantitet ;)

Kenneth, Bergenseren

02.12.2011 kl.00:42

Ja det e nettopp det, den sørgelige minoriteten som aldri kommer seg. Eg tror at de som aldri kommer seg ut av det, e de som aldri klarer å riste av seg dette mønsteret eg nevnte. De flytter men oppfører seg som noen som e klar for å få gjennomgå, oppfører seg skeptisk og innesluttet. Eg var sånn før. Innesluttet, aggressiv og snar til å mistenke andre for alskens dårlige hensikter. Noen bieffekter gjenstår, eg e fortsatt litt usikker, veldig sjølkritisk og har litt problemer med å hanskes med grupper. Men det e helt sant, eg har ikkje 100 venner som eg egentlig ikkje kjenner. Eg har mine faste venner som har støttet meg hele tiden, i tillegg til flere som har vist at de fortjener tilliten min, eg e glad for å si at du e en av de. :)

Hildur

02.12.2011 kl.12:30

Kenneth, Bergenseren: Snill du er :) Ja jeg tror jeg også har blitt bedre. Tørr iallefall å si min egen mening nå og alt handle ikke lengre om å blend mest mulig inn, å gå i ett med veggen så ingen kan tenke stygge tanker om deg. Tenker litt mer sånn at jeg må være den jeg er, og vis folk ikke liker det er det deres problem. Men usikker og sånn er jeg fremdeles :) Men det er noe jeg jobber med.

Louise ^^

02.12.2011 kl.12:51

Uff stakkars deg :( Jeg har vert mobbet selv og vet hvordan det er. Håper det er blitt bedre nå :) Du er tøff som tør å skrive om dette :D Fin blogg ^^

Hildur

02.12.2011 kl.12:57

Louise ^^: Tusen takk. Ja etter barneskolen var det mer eller mindre ingen mobbing. Noen enkeltepisoder var det selvfølgelig. Sliter fremdeles en del med konsekvensene av mobbingen da, men føler jeg har blitt bedre med tida.

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits