Mobbeofferet Hilde. Del 3


Etter hvert ble også vennskapet mitt med bestevenninnen min satt på prøve, ettersom de latet som om de var snille mot henne, for å få henne bort fra meg, og jeg ble helt alene en stund. Da tydde jeg til å bli venn med to jenter som var 3 og 6 år yngre enn meg. Til å begynne med var det bare for å slippe å være alene, men jeg er venn med dem den dag i dag og er kjempeglad i dem. Så sånn sett har jo mobbingen ført noe bra med seg, ettersom jeg ble venner med så flotte jenter, som jeg kanskje aldri hadde blitt kjent med ellers. Og bestevenninnen min kom også tilbake etter hvert, så det ordnet seg jo også.

Samtidig som jeg ble mobbet på skolen av de andre barna der, ble jeg også mobbet fra et helt annet hold, nemlig fra et par voksne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det de holdt på med, jeg kan kalle det mobbing, hakking, nedsetting og baksnakking blant annet. Jeg husker en gang så sa jeg nei takk til å smake en kake, fordi det var så mye i den jeg ikke likte. Etterpå hørte jeg de sa til hverandre hvor frekk jeg var, og da barnet deres sa at vi kunne høre dem sa de bare ??vi vet??. Jeg var altså frekk som sa nei takk til å smake på kaken deres, som jeg sa på en veldig høflig måte vel å merke, at de følte at de kunne baksnakke meg framfor meg på et vis. Dette holdt de på med lenge. De hakket på meg hver gang jeg var der, og det var absolutt ikke noe morsomt. Jeg var liksom ikke bra nok for dem. Jeg var en innflytter med foreldre som røyket og jeg hadde ingen regler å følge. Kanskje var grunnen for at jeg ikke hadde noen regler at jeg allerede viste hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og at jeg faktisk fulgte det jeg viste? Og om jeg var innflytter og foreldrene mine røykte gjorde det jo ikke meg til en dårlig person, eller foreldrene mine for den saks skyld. Dessuten.. JEG VAR BARE ET BARN! Jeg hadde nok med å bli mobbet av andre barn, og ikke voksne også. Voksnes oppgave er å beskytte barna, ikke trakassere dem og få dem til å føle seg som om de ikke betyr noen ting!

I 5. klassen skulle jeg og skolen til Harstad på festspillene for å spille skuespillet ??de syv søstre??. Jeg kan ikke huske noe mobbing fra den turen, men det var kanskje fordi lærerne nesten alltid var tilstede, men angsten for å gjøre noe dumt å bli ledd av eller baksnakket var jo alltid der. De som har blitt mobbet kjenner seg sikkert igjen i det å bestandig være redd for hva som vil skje.

Men like før den turen hadde en av de andre som ble mobbet, det var nemlig ikke bare jeg som ble mobbet, fortalt foreldrene sine hva som skjedde på skolen, hvem som mobbet og hvem som ble mobbet. Noe jeg er utrolig glad for. Så etter den turen ble det ikke noe mer mobbing, selv om jeg ikke kan huske å ha fått noen unnskyldning ifra noen. De som jobbet på skolen ville faktisk ikke en gang fortelle foreldrene til mobberne om hva de hadde gjort, så det måtte Mamma gjøre på et foreldremøte, da en annen foreldre fortalte om at også dens unge ble mobbet. Da sa faktisk en av fedrene til en av de som plaget meg mest ??men man kan jo ikke tvinge ungene til å være venner??. De fattet altså ingenting og trodde jeg og de andre som ble mobbet bare overdrev. Min familie var innflyttere og ingenting verdt i deres hoder. Det fikk altså ingen konsekvenser for mobberne, bare for oss som ble mobbet. Noen måtte jo faktisk flytte derfra for å komme seg bort fra alt.

Mobbingen eller hva man skal kalle det fra de voksne sin side stoppet egentlig ikke opp før jeg begynte på videregående. Da begynte de å bli mer likegyldige til meg. En av dem er faktisk ganske hyggelig mot meg, selv om jeg enda er veldig nervøs for at den plutselig skal begynne å hakke igjen. Den andre er mer.. kald.. mot meg, den dag i dag. Den snakker høflig mot meg og sier ikke noe slemt eller sånt, men samtidig smiler den aldri eller noen ting. Jeg blir rett og slett fremdeles nervøs med en gang jeg ser den personen, nesten litt redd den. Jeg føler meg aldri velkommen liksom.


 


 

Del 1 og del 2. Eventuelt bare klikk dere inn på ''mobbing''-kategorien.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 



8 kommentarer

Mari

02.12.2011 kl.18:45

Hei! Veldig enig i det du skriver, har selv blitt mobbet og fått meldinger som dette:

Hei Mari, jeg vet at du også vil være med Ida, men jeg vil også være sammen med hun

så du kan sikkert være med oss en gang , men det går ikke at du kan være aleine med Ida

for jeg og hun vil i alle fall være sammen på skolen (og dessuten for du jo være med henne når jeg er syk.........) Håper du synes det er greit Hilsen Petra

Jeg har endret navnet på mine gamle "veninner", for å skåne dem mot selv å bli mobbet pga dette, men jeg ser nå i etterkant, 3-4 år etter hvor lite de egentlig brydde seg, selv om jeg prøvde å henge med så godt jeg kunne. Jeg prøvde hvert eneste friminutt på skolen å ha noen å være med, altså dem, for de andre jentene i klassen sendte bare stygge blikk.... Jeg hadde ingen ekte venner på nesten et helt år, uten at noen visste det, og hver kveld gråt jeg meg i søvne, og gruet meg inderlig til dagen etter da jeg helt alene måtte møte dem igjen..

Uansett bra at du setter ord på det du føler, setter virkelig pris på det.

ryojooo

02.12.2011 kl.19:29

Virkelig bra av deg å dele erfaringene dine rundt mobbing. Det er så forferdelig og unødvendig. Bra at du tok med den delen om at voksne også mobber, er alt for mange der ute som syntes voksne er perfekt og aldri gjør noe slikt. Men voksne som barn er mennesker, og det viser seg dessverre at noen av oss har et "behov" for å bryte andre ned. :/

lulltove

02.12.2011 kl.22:07

Mennesker som har behov for å bryte andre ned er så utrolig små. De er bare helt patetiske, men man må bli voksen for å kunne se det. Gå med hevet hode! Du er bedre, smartere og flottere enn det de noen gang kommer til å bli. De må leve med skanmmen, om de er i stand til å vite hva de har vært med på, mens du er FRI. Jeg vet, for jeg har vært der selv.

madebygb

03.12.2011 kl.12:45

Flott og modig skrevet! Du er et forbilde!

Hildur

03.12.2011 kl.15:15

Mari: Huff, håper det går bra med deg nå da :) Ingen fortjener å bli mobbet!

Hildur

03.12.2011 kl.15:16

rom22: Ja ikke sant. Jeg synes fokuset på voksne som mobber barn skulle blitt større. Vi hører masse om barn som mobber barn, og litt om voksne som mobber voksne, men aldri voksne som mobber barn. Noe jeg synes er veldig dumt!

Hildur

03.12.2011 kl.15:20

lulltove: Ja ikke sant, er sånn jeg også tenker :) Tusen takk for gode ord! :)

Hildur

03.12.2011 kl.15:20

madebygb: Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits