Mobbeofferet Hilde. Del 4 - Konsekvenser


Dette innlegget har jeg gruet meg til lenge. Det å skrive om hvordan det var å bli mobbet som barn, var lett å skrive om, jeg fikk nesten en merkelig følelse av glede av å skrive det. Det var så godt å få det ut der. Sannheten har endelig kommet fram etter så mange år. Det å bli mobbet, selv om jeg bare ble mobbet i ca 2 år, gjør noe med deg. Og dette kan faktisk gjøre at man sliter hele sitt liv. Det er derfor dette innlegget er vanskelig for meg. Det handler om hvordan jeg føler meg nå, noe jeg til en viss grad har prøvd å holde skjult for alle jeg kjenner. Det er flaut å slite psykisk i dagens samfunn. Man skal være glad og lykkelig konstant og se kjempebra ut. Psykisk sykdom blir dysset ned, og vis noen finner ut at du sliter ser de ned på deg og tenker "hun er et svakt menneske". Selvfølgelig vet jeg at ikke alle tenker på dette viset, men det at de finnes der ute skremmer meg litt. Men det er liksom litt naturlig å skrive om hvordan jeg har det etter at jeg har skrevet så masse om mobbingen. Det hører med historien liksom.

Når jeg begynte på ungdomskolen var jeg fremdeles livredd hver dag. For å bli lagt merke til, sett ned på og mobbet igjen. Derfor gjorde jeg meg minst mulig og sa nesten aldri noe. Jeg holdte meg til den ene vennen jeg hadde i klassen. Vi ble nok sett en del ned på på ungdomsskolen, men aldri opplevde jeg noe mobbing. De fleste i klassen sa ikke hei til meg en gang, men samtidig er jo også det litt min skyld, ettersom jeg da var ekstremt sjenert og ikke kunne finne på å si hei til noen jeg ikke følte meg helt trygg på. Etter hvert ble vi kjent med en gjeng jenter i klassen, som faktisk var ganske hyggelige (selv om jeg har funnet ut i ettertid at to av dem ikke likte oss), men vi ble ikke skikkelige venner før i tiende. Vi ble også venner med ei i klassen under oss. Og de fleste av disse begynte å gå på samme videregående som meg, mens min eldste venninne begynte på en annen skole. Så hadde det ikke vært for dem (som likte meg altså) så hadde jeg begynt på videregående og følt meg helt utelatt. På videregående begynte jeg sakte men sikkert å bli litt mer sosial. Jeg ble kjent med litt flere folk og ble mer trygg på meg selv om andre. Det gikk opp for meg at vis noen absolutt baksnakket meg så var det deres problem og ikke mitt. Men fremdeles var jeg veldig usikker og gjorde meg minst mulig. Jeg unnet meg heller ikke spesielt fine klær eller sko og sånt, ettersom det ville få meg til å stikke ut. Jeg ble også mer oppmerksom på meg selv, og hvor usikker og redd jeg faktisk var, og det plaget meg veldig. Jeg ville være en sånn person som turte å være seg selv og gjøre alt de gjorde 100 %, men jeg klarte det liksom ikke.

Nå bor jeg i Tromsø, og ting har blitt litt bedre, samtidig som det ikke har blitt bedre. Jeg sliter fremdeles med en del angst, spesielt for å være sammen med mange folk samtidig, og å snakke framfor flere enn sånn to-tre stykker. Jeg er deprimert, litt av og på. Når jeg virkelig er deprimert så er det nesten så jeg ikke gidder å spise en gang, og jeg sover enormt mye. Skulker gjør jeg også ettersom jeg nesten ikke klarer å være blant folk. Det er som om jeg ikke klarer å bry meg om noen ting, annet enn at jeg er stygg, feit, dum osv osv. Lista fortsetter i all evighet. Dette gjør jo at skolearbeid og sånt blir nedprioritet da jeg faktisk må fokusere all min energi på å overleve og prøve å tenke annerledes om meg selv. Noe som er vanskelig når man ikke føler for å spise en gang. Derfor har jo også heklingen og tegningen satt på pause osv. Det var ikke et valg jeg tok, det bare ble sånn. Det er som om jeg ikke vil leve, samtidig som jeg ikke vil dø. Selvmordstankene er der fremdeles, men jeg blir aldri å gjøre noe med dem, uansett hvor deprimert jeg er. Jeg har fremdeles tro på at ting kan bli bedre for meg i fremtiden, og til da kan jeg bare gjøre det beste ut av det livet jeg har. Jeg har også ganske mye innesteng sinne, etter å ha fått så mye skit oppigjennom livet uten å egentlig stå opp for meg selv, noe som gjør at jeg av og til kan bli veldig sint over små ting, helst når jeg er alene. Selvtilliten er heller ikke der. Jeg føler meg ofte stygg og dum, spesielt i sosiale begivenheter. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal te meg eller hva jeg skal si ettersom jeg bestandig er så nervøs.  Samtidig har jeg funnet ut at jeg liker å pynte meg litt. Så litt etter litt har jeg turt å ta på meg mer utringede klær, vise litt hud og til og med sminke meg.

Samtidig vet jeg at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har faktisk mange gode venner og bekjenne, for å ikke snakke om den flotte familien min. jeg har funnet ut hva jeg vil gjøre i livet, selv om det bare er å bli bibliotekar, så føles det ganske godt. Jeg vet også at jeg faktisk kunne tenkt meg å flytte tilbake til bygden der jeg ble mobbet, fordi det finnes gode folk der, og mange av vennene mine blir sikkert å havne opp i nærheten der. Jeg har også i det siste begynt å føle at jeg vet litt mer hvem jeg er. Etter så mange år med å gjemme meg bort så vet man ikke helt hvem man selv er og hva man liker, men jeg føler jeg begynner å bli kjent med den personen jeg egentlig skulle ha vært, hadde det ikke vært for mobbingen. 

Etter at jeg egentlig har følt meg som dritt hele dette halvåret, føler jeg nå at livet er bra igjen, og jeg skal derfor prøve å jobbe litt med meg selv i denne perioden. Prøve å tenke mer positivt og kanskje prøve å våge å "vise" meg fram litt. Vis folk tenker stygge tanker om deg, so what, så lenge du føler deg bra med deg selv liksom.


 


 

Til venner, familie og bekjente: Jeg vil her legge til at jeg ikke vil at dette skal bli et samtaleemne i jula. Jeg har ikke noe behov for å snakke om det, og jeg føler at ved å ha skrevet dette har jeg fått ut det jeg ville få ut liksom. Håper dere respekterer det.

De forje delene av denne ''serien'' finner du her: Da kommer du inn på kategorien, og kan scrolle nedover til du finner disse innleggene.


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 



10 kommentarer

Vilde Sofie ♥

07.12.2011 kl.18:03

Fin blogg ! Hyggelig med kommentar tilbake :-)

Sandra ♥

07.12.2011 kl.18:06

Fin blogg ♥

Hadde blitt glad med en kommentar tilbake ♥

madebygb

07.12.2011 kl.18:07

Du framstår som modig og flott slik du skriver! Å tørre å være seg selv 100 % er en prosess som ofte pågår store deler av livet, selv for oss som ikke har opplevd det du har. Nyt hvert lite framskritt, du kommer til å blomstre:-)

camilovestvdandspn

07.12.2011 kl.18:07

Har vært igjennom det samme. Mobbing suger.

Pia

07.12.2011 kl.18:19

Respekt!:)

Hildur

07.12.2011 kl.19:56

Vilde Sofie: Takk, men nei. Ingen kommentar til de som spør om det.

Hildur

07.12.2011 kl.19:56

Sandra: Takk, men nei, ingen kommentar til deg som spør etter det. Lær deg å kommentere skikkelig og du vil få kommentarer tilbake.

Hildur

07.12.2011 kl.19:58

camilovestvdandspn: ENIG! :)

Hildur

07.12.2011 kl.19:59

madebygb: Tusen takk :) Ja trenger ikke å ha opplevd mobbing for å ha problemer med å finne seg selv :) Selv om det gjør det så mye verre ;)

Hildur

07.12.2011 kl.19:59

Pia: Takk :)

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits