Hvordan er det å leve uten konstant angst?


Jeg lurer ofte på hvordan det er å leve i en hverdag uten angst. 

Min hverdag er full av angst. Der. Nå har jeg sagt det. Jeg har angst. Ofte. Hele tiden.

Og jeg vet jeg ikke er den eneste der ute, og jeg vet at det finnes så mange mennesker og skapninger som har det mye verre enn meg. 

Likevel lurer jeg jo. Hvordan er det å leve uten konstant angst?

Jeg har alltid vært ganske forsiktig av meg, og det at jeg ble mobbet på barneskolen hjalp ikke akkurat. Når mobbingen sluttet, satt jeg igjen med en følelse av at jeg aldri var god nok, at jeg ikke var verdt noe og at jeg hadde fått det bedre om jeg hadde vært død. Jeg var også redd for alt. Jeg hadde angst. Det var fåtallet av plasser jeg følte meg trygg. I skogen, langt vekke fra folk, der følte jeg meg trygg. På skolen, på veien, hjemme, blant folk, og overalt egentlig, følte jeg meg utrygg. 

Dagene gikk ut på å overleve, og å gjøre seg så liten og ubetydelig som mulig. Det hjalp av de fleste på skolen ignorerte meg, for da var det lettere å være ubetydelig. Jeg hadde angst for å gjøre noe feil, og for at folk skulle oppdage mine feil og le av meg. Derfor var det bedre å bli ignorert. 

Den dag i dag er angsten der. Den ligger å gnager i meg hele tiden, og gjør at alt er en liten kamp. Alt blir ekstra tungt. Bare det å besøke en venn kan være en kamp. Jeg trives jo når jeg kommer dit, men av og til blir det en veldig høy terskel man må over, bare for å være sosial. 

Det har kanskje blitt lettere enn før, nå som jeg er blitt voksen, og har begynt å filosofere og reflektere over dette. Jeg har angst, men det skal ikke definere meg. Jeg vet hva jeg har å kjempe med, og på mange måter har det formet meg til den jeg er i dag, men angsten er ikke meg. 

De siste årene har jeg fått det enklere å ta kontakt med nye folk, selv om jeg er klønete og merkelig som bare det. Og jeg har faktisk fått meg en jobb som krever at jeg er sosial, noe som er et stort steg for meg. Da jeg satt å bestemte hva jeg ville studere på universitetet var et av kriteriene "Jeg vil ikke jobbe med folk". Men nå har jeg selv valgt en jobb, hvor folk er jobben min. Og jeg trives. Det kan være en kamp, men jeg er fast bestemt på å klare det, og gjøre jobben best mulig, og kanskje vise styggfingeren til angsten sakte men sikkert.

Av og til er jeg sjalu på disse folkene, som virker som de lever i rosa bobler, og har hatt et perfekt liv. De ser lykkelige og perfekte ut, og får livet til å virke så lett. Vi har alle våre demoner, men noen folk virker som de har hatt det for lett. Og dette plager meg, ettersom jeg ikke har fått gleden av å ha det lett. Derfor lurer jeg veldig på hvordan det er å leve uten konstant angst. Hvordan virker verden for noen som ikke har angst? Er verden bare sterke farger og sommerfugler?


 

Akkurat angsten kunne jeg godt tenkt meg å leve uten, men ville jeg levd uten noen form for problemer? Nei, vil jeg si. Angsten, og mine problemer, er ikke meg, men de har formet meg til den jeg er i dag. Og egentlig, så er jeg ganske fornøyd med meg selv. Om jeg ikke hadde opplevd motgang, så hadde jeg kanskje ikke vært så sympatisk som jeg er, noe som jeg ser på som en av mine sterke sider. Empati er noe som nærmest tyter ut av ørene mine til tider, både for dyr og mennesker. Og om jeg ikke hadde hatt en vanskelig barndom, så kanskje jeg ikke hadde blitt dratt mot litteratur og kreativitet, noe som jeg også ser på som mine sterke sider. Jeg elsker å lære ting, jeg elsker å skape ting, enten i form av en historie, eller noe mer håndfast som en tegning eller ei lue. Kreative ideer tyter også nærmest ut av ørene mine til tider.

Jeg sier ikke at de som ikke har opplevd motgang er dårlige mennesker eller noe slikt, men jeg føler at for min del at problemene har kommet med noen positive sider også. 

Jeg lurer bare på hvordan det kunne vært.


 

Noe av dette tror jeg at jeg nevnte i innleggene mine om mobbingen som foregikk, som jeg skrev om for noen år siden. Trykker du her kan du lese alle innleggene om mobbingen. Første innlegg ligger nederst. Det er verdt å lese alle de innleggene.

#psykiskhelse #helse #psykologi #angst #filosofi #tanker #hildur90 #mshildur90



8 kommentarer

Ludvig / Kaffebaronen

04.09.2015 kl.20:48

Var spesielt å se litt andre bilder av deg, Hilde. <3

Hildur

04.09.2015 kl.20:49

Ludvig / Kaffebaronen: Hva legger du i "andre bilder"? <3

Ludvig / Kaffebaronen

04.09.2015 kl.20:55

Profilbildet ditt, er slik jeg er vant til å se deg. :)

Hildur

04.09.2015 kl.21:11

Ludvig / Kaffebaronen: hehe :P

Stewart

05.09.2015 kl.01:03

Veldig bra skrevet, Hilde.

Tror du har evnen til å skrive en bestselger, om du ville! :)

Hildur

05.09.2015 kl.12:19

Stewart: Tusen takk! Driver å skriver litt noveller og slik, og har ideer til bøker, så gøy å høre når folk liker det jeg skriver :)

Elisabeth

28.09.2015 kl.07:17

Wow. "Jeg lurer bare på hvordan det kunne vært." - det lurer jeg også på, uten at jeg noen gang har klart å sette ord på det. Det må være en helt annen verden.

Takk for at du setter ord på det som sitter fast hos meg <3 Du er den beste. Angst er dritt og unner deg ikke det, men jeg er så glad for at du har blitt den du har blitt!

Hildur

29.09.2015 kl.14:42

Elisabeth: Takk <3

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits