Hva kan lille meg gjøre for å stoppe krig og terror?


Nå har det vært enda et terroristangrep, denne gangen på en Ariana Grande-konsert i Manchester. Det er en forferdelig tragedie, spesielt ettersom det rammet barn og ungdom, selv om det alltid er forferdelig når noen blir drept. Jeg tror jeg ikke egentlig har skrevet noe om terror her tidligere, mest sannsynlig fordi det er et såpass sårt tema som jeg helst vil glemme eksisterer. Når slikt skjer føler jeg meg så liten og ubetydelig, for hva kan vel jeg gjøre når det kommer til krig og terror? Jeg kan ikke gjøre noe som helst. Jeg kan ikke stoppe radikale fra å drepe andre, og jeg kan ikke stoppe krig. Alt jeg kan er å se på hva som skjer, og håpe at det ordner seg og ikke blir verre. Eller, kanskje er det noe jeg kan gjøre?

Det terrorister ønsker å oppnå er frykt, som igjen skaper hat. Og hat gjør at flere blir radikale, fordi de ikke føler seg akseptert eller velkommen. Derfor har jeg bestemt meg for å ikke være redd, og heller ikke være fylt av hat. Det er bare en liten liten brøkdel av muslimer som blir radikale og terrorister, og det er viktig å huske på i dagens samfunn. Vi har tatt inn en del flyktninger, og det viktigste vi kan gjøre nå er å ta godt imot dem og gjøre det enklest for dem å føle seg velkommen. Det er ikke sånn at flyktninger skal bli millionærer med en gang de kommer til Norge, eller bare sitte på ræva og ikke gjøre noe, men de må få lov å føle seg velkommen. 

De er individer som alle andre, og kommer med hver sin bagasje. Noen av dem kan kanskje litt engelsk, noen har universitetsutdannelse, mens noen av dem er analfabeter. Noen av dem har opplevd fryktelige ting, mens noen av dem har vært så heldig at de har sluppet unna den verste krigen. Uansett hva de har opplevd, uansett om de kan engelsk eller ikke, så er de en ressurs. Det er bare at de må få lov å bli en ressurs. 

Voksenopplæringen hjelper dem på vei, ettersom de da får lære seg norsk, men dette er en lang prosess, spesielt når de kanskje ikke får kontakt med så mange nordmenn utenfor voksenopplæringen og får da bare øve seg på språket på skolen. Mange av dem føler seg veldig isolerte, og blir frustrert fordi de så gjerne har lyst til å lære seg norsk og få seg en jobb. Blant annet kjenner jeg en syrer som kom hit som analfabet, som brukte alle fritimene de hadde på skolen til å gå til biblioteket for å øve litt ekstra på norsk helt frivillig. Han vil så gjerne lære seg, han vil så gjerne jobbe, slik at han kan få konen sin til Norge også, slik at hun er trygg fra krigen. Problemet for han var at han ikke fikk øvd noe særlig på norsk i fritiden sin utenom biblioteket.  

Selvfølgelig kommer det med en del utfordringer, for det er store kulturforskjeller, og mange av de kommer med mye bagasje, men så lenge man møter de med vennlighet, får man som oftest vennlighet tilbake. Poenget mitt er bare at i kampen mot terrorisme og ekstremisme så hjelper det ikke å være hatfull og redde for noen bare pga hudfargen deres eller religionen deres, faktisk har det stikk motsatt virkning. IS ønsker at vi skal hate muslimer, fordi da blir rekrutteringsjobben deres så mye enklere. Om noen føler seg hatet, er det større sjanse for at de igjen blir hatfulle. 

Alle burde prøve å snakke med flyktningene som kommer hit, og å bli kjent med dem, for da blir det så mye enklere å forstå hvor de kommer fra, hva de har opplevd, og hvem de er som person og individ. Og jeg kan vedde på at mange av dem blir kjempeglad for å bli tatt kontakt med. Når jeg å reiste en tur til Sverige for å være i en konfirmasjon kom jeg i snakk med kvinnen som satt på siden av meg. Hun kom fra Syria, og hadde vært i Norge ett år. Hun ble veldig glad for å ha noen å snakke norsk med, og det gjorde turen hennes lettere siden jeg kunne hjelpe henne med å forstå de svenske varslene på høytaleren. Hun skulle til Sverige å besøke broren sin, som hun ikke hadde sett på 7 år, og hun gledet seg kjempemasse, noe jeg kan forstå. Vi snakket om hjembyen hennes, familien hennes og også litt om min familie og mitt liv. Hun hadde familie som enda var igjen i Syria, og var selvfølgelig kjempebekymret for dem. Og hjembyen hennes var bombet til det ugjenkjennelige, noe som var fryktelig trist. Vi fikk god kontakt, så før jeg gikk av toget ble vi venner på Facebook, og ga hverandre en god klem! Språkbarrieret er der jo, men sålenge det er vilje og tålmodighet går det fint!

Ta vare på hverandre, og vis omtanke for folk rundt deg i disse kaotiske tidene, så blir nok ting bedre etterhvert <3


#flyktning #terror #terrorisme #hat #manchester



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits