Dro til fysioterapeut, antidepressiver var løsningen deres!


Jeg har det siste året vært en del til leger, og selv om de fleste opplevelsene har vært bra, har det også vært et par negative, og en av disse skal jeg nå fortelle om. 

En situasjon som jeg har tenkt mye på i ettertid er da jeg dro til sykehuset på en fysikalsk undersøkelse, ettersom det mistenkes at jeg har fibromyalgi. Før jeg dro fikk jeg et skjema jeg skulle fylle ut, og dette fylte jeg ut så godt som jeg kunne. Jeg la merke til at det var en god del spørsmål om psyken, men jeg tenkte dette var mest for å få et mer helhetlig bilde av pasienten og for å luke ut de som bare sa de hadde vondt. Det var ikke enkelt å fylle ut skjemaet, blant annet var det spørsmål om hvor bra livet mitt var, på en skala fra 1 til 10. Hvordan jeg skulle tolke det viste jeg ikke helt, men jeg hadde mye vondt og hadde en del å bekymre meg for i form av økonomi, nav og helse, så jeg satte det rett og slett midt på, for selv om det var mye å bekymre seg over hadde jeg det også ganske bra. Jeg hadde fått meg en herlig kjæreste og hadde både flotte venner og familiemedlemmer. En del av spørsmålene svarte jeg litt på måfå, fordi jeg rett og slett ikke viste hvordan jeg skulle svare på dem, og dette fortalte jeg også legene slik at de skulle være klar over det.

Da jeg dro til sykehuset, fikk jeg beskjed om at jeg skulle til 3 ulike personer på mitt besøk. Først slapp jeg inn til en veldig hyggelig overlege, som nesten ikke kunne norsk. Det var litt ekstra tungvindt å kommunisere, men jeg følte vi forsto hverandre greit. Han sjekket litt hvor jeg hadde vondt og spurte meg litt om skjemaet.

Så gikk turen videre til en sosionom, som spurte en del om hvordan jeg hadde det psykisk oppi alt dette. Og jeg fortalte at det selvfølgelig var slitsomt, fordi jeg hadde en del å bekymre meg over, hadde vondt og viste ikke hva fremtida kom til å bringe. Jeg fortalte også om hvordan jeg har prøvd å håndtere stresset og hvordan jeg følte at jeg hadde kontroll over det. Jeg skal være helt ærlig her, og si at jeg begynte å gråte inne til sosionomen. Det var mange følelser som kom fram, og det var også godt å endelig få komme igang med undersøkelsene og finne ut hva som feilet meg. For husk, på denne tiden hadde jeg allerede ventet i nesten et halvt år bare på at noen faktisk skulle kjenne på ryggen min og bekrefte at jeg faktisk hadde vondt.

Så dro jeg videre til en fysioterapeut som undersøkte meg enda litt mer, og fant ut enda mer om hvor jeg hadde vondt. Hun også spurte masse om hvordan jeg følte meg og hvordan psyken var, så jeg følte jeg bare sto på repeat ettersom jeg hadde måtte snakke om det tre ganger. Jeg fikk spørsmål om jeg følte behovet for å snakke med psykolog, og jeg svarte ærlig at jeg ikke følte jeg hadde behov for det, og forklarte også at jeg hadde gått til psykolog tidligere i en periode jeg følte med psykisk mye dårligere enn jeg gjorde nå, og der hadde jeg også lært en god del om meg selv. Jeg har lært litt om hvordan jeg burde håndtere både angst, stress og depresjon, og disse teknikkene bruker jeg ganske flittig. 

Når jeg dro derfra følte jeg meg glad og lettet. De hadde kanskje fokusert en del på psyken, men det var vel bare en del av deres metode for å finne ut mest mulig om pasienten, og jeg hadde følt at jeg ble hørt på og trodd. Og endelig hadde jeg fått bekreftet at jeg faktisk hadde vondt, og bare det var godt. 

Men et par uker etterpå fikk jeg brevet fra dem, som fikk meg til å nesten gi opp helt. Der hadde de nemlig konkludert i fellesskap med at jeg burde bli satt på antidepressiver, ettersom jeg på skjemaet hadde fått høyere sum enn "normalen". Husk på at ingen av disse var psykologer. Og noen vil kanskje si at det kunne være fordi de mistenkte fibromyalgi, og at antidepressiver kan hjelpe 1/3 av de som har fibromyalgi, men det er flere grunner til at dette ikke er tilfellet her. Først og fremst sto skjemasummen nevnt, for det andre har jeg ikke fått en diagnose enda så å gi meg medisin som kanskje kan virke hvis jeg har den sykdommen blir for dumt, og for det tredje så var dosen alt for høy for at det bare skulle være pga fibromyalgien jeg kanskje har. 

Dette skremte meg skikkelig. Jeg begynte å lure på om jeg egentlig var mye mer depressiv enn jeg kanskje trodde, men er det noe jeg er velsignet med så er det selvinnsikt, så jeg slo denne tanken raskt fra meg. Når jeg var på mitt mest depressive for flere år siden, var et av de første spørsmålene jeg fikk fra psykologen om jeg ville gå på antidepressiver, noe jeg takket nei til. Og psykologen var glad for dette, da det ikke hjelper på problemene men bare døvner følelsene. Og nå satt plutselig en fysio-overlege, en sosionom og en fysioterapeut og mente at jeg burde gå på antidepressiver uten å få noe tilbud om psykolog eller noen ting. Jeg skulle rett og slett bare dopes ned.. Mot mitt eget ønske. 

Den enkle utveien hadde kanskje vært å bare godta det de sa som et faktum, og gå rundt i en grå tåke isteden for å jobbe for å ikke la angsten og depresjonen ta overhånd, men ikke faen. Jeg liker å se farger og jeg liker å føle verden rundt meg. Antidepressiver gjør ikke bare de negative følelsene mindre, men de påvirker også følelser av glede, slik at følelsene dine blir mer midt på tre alltid isteden for høyt oppe og høyt nede. Og selvfølgelig, om noen virkelig trenger det så er det helt greit for all del, men for meg var det ikke en løsning. Jeg er ikke syk nok til at jeg trenger det rett og slett.

Følelser er for meg viktige, negative som positive. Jeg skriver en del dikt, og ofte er det følelsene mine og opplevelsene mine som inspirerer meg. Ellers har jeg en god del andre hobbyer som også hadde blitt påvirket negativt av at følelsene mine bare hadde vært midt på tre konstant. Så jeg vil heller jobbe med meg selv, bruke de teknikkene jeg kan, isteden for å bedøve følelsene mine. Om jeg en dag virkelig trenger antidepressiver, så får det så være, for det er ingen skam å måtte ty til medisin i en virkelig dårlig periode. 

Neste gang jeg dro til fastlegen min, og hun begynte å nevne dette med antidepressiver sa jeg det som det var. At jeg ikke følte jeg hadde behov for det, og jeg heller ikke hadde noe ønske om å ta det, og at jeg rett og slett ikke følte at legene på sykehuset hadde hørt på det jeg hadde sagt men isteden bare sett på skjemaet og gått ut ifra det. 

Poenget med å fortelle dette er ikke å henge ut leger eller å bare bitche om Norges helsesystem. Hadde det vært planen min hadde jeg fortalt hvilket sykehus dette var, og hvordan leger det handlet om, eller iallefall gitt såpass med informasjon til at noen hadde skjønt hvem det gjaldt.

Men er det noe jeg har lært er at man ikke alltid skal høre på legen sin. De vet kanskje mer enn deg, men du må likevel føle selv om det de sier er rett for deg. Ikke at man ikke skal stole på legen, for den sitter jo på mye viten du ikke har, men at man må kunne tenke litt kritisk likevel. Om en lege skriver til deg at du burde gå på antidepressiver, og ikke er psykolog en gang, burde du tenke litt på om det er rett for deg eller ikke. Jeg tenker litt med gru hva som hadde skjedd om jeg bare hadde tenkt "jaja, da er jeg vel såpass syk i hode at jeg trenger å dopes ned, ettersom legene skriver så". Kanskje hadde jeg nå gått rundt i en grå tåke og bare vært til. Man må være ganske oppegående for å være syk til tider.


#helse #lege #sykehus #antidepressiver #psykiskhelse #fibromyalgi



2 kommentarer

James Madison

30.05.2017 kl.15:56

En veldig interessant historie, og ikke unik er jeg redd. Jeg ble også symptombehandlet, med antipsykotiske medikamenter (selv om jeg aldri har vært psykotisk før, jeg vet ikke helt hva grunnen til det var. Stod ikke noe om det i epikrisen).

La oss leve! Gi oss behandling for de underliggende problemene. Symptombehandling i pilleform burde i utgangspunktet begrensees til når det er fare for liv og helse, eller om pasienten uttrykker ønske om det selv, eller om den bakenforliggende årsaken er av fysiologisk art. Og samtidig må man utrede alle mulige bakenforliggende årsaker, ikke gi oss piller og send oss hjem igjen ...

Hildur

05.06.2017 kl.17:16

James Madison: Rareste er liksom at det ikke var en psykolog som ga med beskjed om at jeg burde gå på antidepressiver, noe som jeg føler burde være kravet. Bare psykologer burde kunne gi ut slike medisiner, og da også etter noe form for interaksjon. Jeg fikk jo bekreftet at jeg hadde vondt og slikt, så dette hindret meg jo ikke i videre utredning, men det får meg jo til å undre over hvor mange pasienter som går rundt på medisiner de kanskje ikke trenger, bare fordi legen var litt for kjapp i avtrekkeren? Håper ting gikk bedre med deg etterhvert, og at du fikk den hjelpen du trengte, isteden for den hjelpen du ikke trengte :)

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits