hits

En trist nyhet og et ønske om et vennligere samfunn


For et par dager siden fikk jeg en utrolig trist nyhet. Og kanskje blir dette et veldig rotete innlegg, men jeg må få det ut. Før jeg flyttet hadde jeg praksis på et bibliotek, hvor det var mange flyktninger som brukte å besøke siden voksenopplæringen var i etasjen over. Jeg trivdes utrolig godt, for ikke bare var bibliotekaren kjempehyggelig, men jeg ble så utrolig glad i flyktningene. Vi spilte ludo, snakket tull, diskuterte litt, og jeg fikk fortalt masse om hjemmene og familiene deres. Selvfølgelig var det noen utfordringer pga språkbarriere og kulturforskjellene, men jeg følte aldri at jeg ikke ble respektert eller at noen ønsket meg noe ondt. Det var rett og slett en trivelig gjeng! 

På mandagen var jeg på besøk på biblioteket, og da blir jeg fortalt at en av flyktningene hadde død. En av de jeg hadde hatt en god del med å gjøre, og som jeg likte godt. Han hadde tatt selvmord. 

Det er ufattelig trist å tenke på at han er borte, og enda verre er det når man får høre at han hadde vært til legen og fortalt om problemene sine, og av en eller annen grunn ikke fått den hjelpen han trengte. Akkurat hva som hadde blitt sagt til legen vet jeg jo ikke, så jeg ønsker ikke å dømme noen. Han hadde iallefall fortalt venner at han hadde vært til legen og ikke blitt trodd, og det er alt jeg vet.

Når jeg jobbet på biblioteket brukte han å komme innom ofte bare for å slå av en prat, og jeg brukte å spøke med bibliotekaren at om jeg hadde vært singel hadde jeg nok forelsket meg i han, siden han var kjekk og hadde lange øyevipper, og hun spøkte om at hvis hun hadde vært litt yngre hadde nok hun også vært forelsket i han. Ikke bare var han en fin fyr, men han var også ung, veldig hyggelig og virket veldig smart, så det er et stort tap ikke bare for de som kjente han, men også for samfunnet. 

Jeg vet at jeg ikke kunne hjulpet han, siden jeg flyttet derfra og ikke kunne ha oppdaget at han slet, men det har fått meg til å tenke en del på hvor viktig det er med vennlighet, ikke bare mot våre nye landsmenn, men mot alle man møter på. Når jeg snakker med flyktninger er det en ting som alltid går igjen. Det er vanskelig å lære seg norsk og få et norsk nettverk, fordi de ikke får noe kontakt med nordmenn utenfor skolen (og biblioteket), og mange av dem er ensomme. Og når de ikke har norske kontakter som de kan møte på fritiden, får de ikke øvet seg på norsk. Og hva skjer med integreringen da, om de ikke blir kjent med nordmenn?

Og en annen ting, hva skjer med deres mentale helse, når de kommer til et land hvor nesten ingen orker å snakke med dem? De kommer fra vanskelige bakgrunner, med masse krig og elendighet, så de aller fleste av dem har en voldsom bagasje med seg fra før av. Blir den bagasjen mindre av å komme hit, gjør vi som nordmenn det enklere for dem, og føler de seg sett i dette samfunnet? Svaret på disse spørsmålene er dessverre for det meste nei. 

Jeg tror at på mindre plasser er det ofte enklere å bli kjent med menneskene som kommer hit, siden vi ikke er så mange og de ikke er så mange. Men samtidig er bygdedyret en stygg sak. Jeg har jo selv opplevd å gå på en skole hvor alle innflyttere ble mobbet i min barndom, så jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg tror det er enda vanskeligere i byene, fordi flyktningene på et vis kan "forsvinne" i folkemengden og ikke bli sett eller få det de trenger. 

Og jeg sier ikke at vi skal holde flyktningene opp som guder eller anstrenge oss for å snakke med hver og en av dem. Det jeg sier er at vi må kunne behandle dem på samme måte som andre mennesker vi møter på. Smil til dem og si hei, slå av en liten prat, og slike ting. Og hvem vet, kanskje blir man kjent med noen supre personer i samme slengen. Jeg vet vi nordmenn synes det er skummelt å snakke med ukjente, jeg synes det er kleint selv, men det er jo ærlig talt ikke så skummelt som hjernen vår skal ha det til å være, den reddharen. 

Ingen kan få tilbake han vi har mistet, men jeg vil hedre hans minne ved å være mest mulig hyggelig mot de rundt med framover. Det skal så lite til for å gjøre dagen til noen litt lysere, og for at de skal føle seg sett. 


Bildene er funnet på Pixabay, og er lisensfrie bilder.

#flyktning #integrering #samfunn #tap



Én kommentar

22.11.2017 kl.23:12

For et stort og flott hjerte du har! Stor klem <3

Skriv en ny kommentar

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com