hits

En trist nyhet og et ønske om et vennligere samfunn 1

For et par dager siden fikk jeg en utrolig trist nyhet. Og kanskje blir dette et veldig rotete innlegg, men jeg må få det ut. Før jeg flyttet hadde jeg praksis på et bibliotek, hvor det var mange flyktninger som brukte å besøke siden voksenopplæringen var i etasjen over. Jeg trivdes utrolig godt, for ikke bare var bibliotekaren kjempehyggelig, men jeg ble så utrolig glad i flyktningene. Vi spilte ludo, snakket tull, diskuterte litt, og jeg fikk fortalt masse om hjemmene og familiene deres. Selvfølgelig var det noen utfordringer pga språkbarriere og kulturforskjellene, men jeg følte aldri at jeg ikke ble respektert eller at noen ønsket meg noe ondt. Det var rett og slett en trivelig gjeng! 

På mandagen var jeg på besøk på biblioteket, og da blir jeg fortalt at en av flyktningene hadde død. En av de jeg hadde hatt en god del med å gjøre, og som jeg likte godt. Han hadde tatt selvmord. 

Det er ufattelig trist å tenke på at han er borte, og enda verre er det når man får høre at han hadde vært til legen og fortalt om problemene sine, og av en eller annen grunn ikke fått den hjelpen han trengte. Akkurat hva som hadde blitt sagt til legen vet jeg jo ikke, så jeg ønsker ikke å dømme noen. Han hadde iallefall fortalt venner at han hadde vært til legen og ikke blitt trodd, og det er alt jeg vet.

Når jeg jobbet på biblioteket brukte han å komme innom ofte bare for å slå av en prat, og jeg brukte å spøke med bibliotekaren at om jeg hadde vært singel hadde jeg nok forelsket meg i han, siden han var kjekk og hadde lange øyevipper, og hun spøkte om at hvis hun hadde vært litt yngre hadde nok hun også vært forelsket i han. Ikke bare var han en fin fyr, men han var også ung, veldig hyggelig og virket veldig smart, så det er et stort tap ikke bare for de som kjente han, men også for samfunnet. 

Jeg vet at jeg ikke kunne hjulpet han, siden jeg flyttet derfra og ikke kunne ha oppdaget at han slet, men det har fått meg til å tenke en del på hvor viktig det er med vennlighet, ikke bare mot våre nye landsmenn, men mot alle man møter på. Når jeg snakker med flyktninger er det en ting som alltid går igjen. Det er vanskelig å lære seg norsk og få et norsk nettverk, fordi de ikke får noe kontakt med nordmenn utenfor skolen (og biblioteket), og mange av dem er ensomme. Og når de ikke har norske kontakter som de kan møte på fritiden, får de ikke øvet seg på norsk. Og hva skjer med integreringen da, om de ikke blir kjent med nordmenn?

Og en annen ting, hva skjer med deres mentale helse, når de kommer til et land hvor nesten ingen orker å snakke med dem? De kommer fra vanskelige bakgrunner, med masse krig og elendighet, så de aller fleste av dem har en voldsom bagasje med seg fra før av. Blir den bagasjen mindre av å komme hit, gjør vi som nordmenn det enklere for dem, og føler de seg sett i dette samfunnet? Svaret på disse spørsmålene er dessverre for det meste nei. 

Jeg tror at på mindre plasser er det ofte enklere å bli kjent med menneskene som kommer hit, siden vi ikke er så mange og de ikke er så mange. Men samtidig er bygdedyret en stygg sak. Jeg har jo selv opplevd å gå på en skole hvor alle innflyttere ble mobbet i min barndom, så jeg vet hvor vanskelig det kan være. Men jeg tror det er enda vanskeligere i byene, fordi flyktningene på et vis kan "forsvinne" i folkemengden og ikke bli sett eller få det de trenger. 

Og jeg sier ikke at vi skal holde flyktningene opp som guder eller anstrenge oss for å snakke med hver og en av dem. Det jeg sier er at vi må kunne behandle dem på samme måte som andre mennesker vi møter på. Smil til dem og si hei, slå av en liten prat, og slike ting. Og hvem vet, kanskje blir man kjent med noen supre personer i samme slengen. Jeg vet vi nordmenn synes det er skummelt å snakke med ukjente, jeg synes det er kleint selv, men det er jo ærlig talt ikke så skummelt som hjernen vår skal ha det til å være, den reddharen. 

Ingen kan få tilbake han vi har mistet, men jeg vil hedre hans minne ved å være mest mulig hyggelig mot de rundt med framover. Det skal så lite til for å gjøre dagen til noen litt lysere, og for at de skal føle seg sett. 


Bildene er funnet på Pixabay, og er lisensfrie bilder.

#flyktning #integrering #samfunn #tap

Framtida for denne bloggen? 4

De siste månedene har jeg tenkt veldig mye på hva jeg ønsker å gjøre videre, ikke bare med denne bloggen, men hele livet mitt. Som de fleste her vet har jeg to store hobbyer, nemlig youtube og skriving. Jeg har valgt at det er disse to tingene som jeg ønsker å bruke mest mulig tid på, så derfor jobber jeg med å få opp en nettside for skriveriene mine og jobber med å få opp kvaliteten og aktiviteten på youtube. Jeg må i tillegg gjøre ferdig studiet mitt, få meg en jobb og jobbe med å få helsen min litt mer på plass. Derfor har jeg liksom ikke helt funnet noe plass til blogging, annet enn den bloggingen jeg blir å gjøre på nettsiden. Min nerdete blogg blir etterhvert slettet, men hva skjer med denne bloggen?

Blir denne bloggen slettet?

Jeg har blogget her siden 2011, og derfor er jeg ganske glad i den. Når jeg ser på gamle innlegg så blir jeg sendt tilbake til hvordan jeg var på den tiden, hva jeg tenkte på, og hvordan jeg kommuniserte mine tanker. Kanskje er det mest bare jeg som får glede av denne bloggen, men glede er for meg noe veldig viktig. Derfor har jeg bestemt at denne bloggen blir å være her, mer eller mindre som den er. Jeg hadde en ide om å forandre gamle innlegg slik at de kanskje er litt mer relevante for nåtiden (slik man egentlig burde gjøre om man ønsker å ha en blogg med mange lesere), men ærlig talt synes jeg ikke det er verdt det. Kanskje bytter jeg ut noen bilder hist og pist, men ikke noe mer enn det. 

Blir bloggen aktiv framover?

Jeg blir å legge ut innlegg når jeg føler for det. Alt som omhandler litteratur og media blir lagt ut på nettsiden, så det finner dere ikke lengre her inne. Det jeg tenker å bruke bloggen til er å legge ut innlegg om dyrevern og samfunn, slike innlegg som ikke passer inn på nettsiden rett og slett. Det blir kanskje ikke den mest aktive bloggen her inne på blogg.no, men innimellom dukker det plutselig opp noe, og da ofte noe jeg virkelig brenner for eller har tenkt på. Jeg er lei av å skrive ting bare fordi jeg føler jeg må være aktiv.

Hvordan går det med nettsiden?

Kjempetregt, kort fortalt. Det å ordne design og slikt er noe jeg ikke er så flink til, og jeg er også litt perfeksjonist så ofte blir jeg ikke fornøyd med det jeg lager. Men jeg har skrevet en god del innlegg til nettsiden, og gleder meg til jeg virkelig kan lansere den! Når den er oppe, blir jeg å skrive om det her inne, slik at de som er interessert i litteratur kan komme dit å se. 

Til slutt:

Jeg har ikke så mange lesere, men jeg er takknemlig for alle som har lagt igjen en kommentar her innimellom og tatt seg tid til å lest det jeg har skrevet. Håper folk enda blir å stikke innom her innimellom og sjekke ut innleggene jeg legger ut her, og at folk etterhvert også blir å sjekke ut nettsiden når den kommer opp!

Takk <3

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com