Da strømmen gikk.. 1

I natt gikk strømmen akkurat da jeg skulle pusse tennene.. Det ble helt bekmørkt og jeg var selvfølgelig halvnaken. Og selvfølgelig var mobilen min helt tom for strøm så jeg hadde null sjanse i havet for å finne fyrstikker. Jeg kledde på meg litt, og gikk rundt på kåret og prøvde å kjenne meg fram til fyrstikker, men da jeg ikke fant det begynte jeg å lete etter Ipoden, for den lyser jo litt i det minste.. Jeg fant øretelefonene men de var selvfølgelig ikke koblet opp til Ipoden.. Samtidig hørte jeg en slags alarm, som jeg først trodde var fra fryseren, ettersom strømmen hadde gått. Men da jeg gikk forbi den hørte jeg jo at det ikke var den. Så slo det meg at det kunne jo være en bilalarm, og at noen hadde kommet hit for å ta å drepe oss alle.. Logisk ikke sant.. Jeg begynte å synes at det var jo veldig ironisk. Jeg var jo mer eller mindra halvnaken og så ingenting, så om noen hadde kommet for å drepe meg så var det jo ingenting jeg kunne gjøre for å stoppe det.. Jeg så dem jo ikke!! Men etterhvert så begynte jeg også å lure på om det kunne være en brannalarm i hoveddelen av huset (jeg bor som sagt på kåret), så jeg fant ut at jeg måtte gå dit. Jeg tok med meg stearinlyset som jeg klamret meg til i håp om å finne fyrstikker og krysset fingrene for at ingen hadde gått å låst døren enda, og gikk ut i mørket. Nå er det en ting som jeg er nødt til å forklare. Huset til foreldrene mine ligger et stykke fra hovedveien, og den tykke mørke skogen er bare sånn 5-6 meter unna huset, noe som gjør det fryktelig ekkelt å gå ut når det er helt bekmørkt.. Dessuten var det kjempeglatt mellom kåret og hoveddelen av huset.. Så det var en morsom liten tur. Da jeg kom meg inn møtte jeg på damen til ene broren min, som hadde gått ned trappen i bekmørket, fordi hun trodde at det var brannalarmen på kåret som hadde gått, mens jeg trodde det var på hoveddelen. Etterhvert fant vi ut at alarmen måtte være til naboen, ettersom det er en vaktsentral for ambulanser. Men det var jo likevel kjempeekkelt. Spessielt etter at jeg, mamma og dama til broren min satt og snakket om dette og hvor ekkelt det var. Så til slutt fant jeg ut at jeg heller la meg på sofaen og sov der. Det fristet ikke i hele tatt å gå ut i bekmørket for å gå på kåret der jeg sov helt alene..


Bilde funnet: metaloflibrary.blogspot.com)

Ganske humoristisk natt når man tenker tilbake på det..

Lille meg 3


Jul eller bursdag? Finklær og ballonger iallefall.

Masse snø oppå campingvogna..

Kule lille meg.

Førjulsoppdatering 2

Da var det snart juleaften  og det er fremdeles mye igjen å gjøre.. Jeg har vasket en del gulv og ryddet masse rot! Og ommøbelert stua så det er sitteplass til 12 stykker!!! Søster og den minste storebroren min kommer lillejulaften med samboere og barn, så blir skikkelig stor julefeiring i år. Mamma er også snart ferdig å bake, så da blir hun nok å hjelpe til med vaskingen.. For framt il nå er det bare jeg som har vasket noe.. Men fikk vite i foregår at jeg skal få litt penger for vaskingen så klager ikke.. Hun sa til og med at det hadde ikke blitt jul uten meg!

Ørkenrottene har det bare bra. Pappa synes de er kjempesøte og i dag hadde han fått til å stryke Ronja over ryggen. Noe som ikke er så lett. Mamma er litt skeptisk (liker ikke mus og rotter), men ettersom de har hår på halen går det bra. Hun har til og med gått så langt til å si at de faktisk er ganske søte! Vi hadde besøk av de to minste søskenbarna mine, de to eneste som ikke er voksen enda, og de syntes det var kjempegøy å se på ørkenrottene.

I morgen skal vi på juleshopping.. Kjøpe de siste julegavene og mat så vi overlever julen. Jeg har bare fikset 4 julegaver enda så jeg har masse gaver å kjøpe.. Heldigvis er det er stort kjøpesenter på Steinkjer, så det blir nok å gå fort. Det er også en god del mat som må kjøpes, ettersom vi blir så mange og at maten er så viktig for julefeiringen.

I dag skal jeg kanskje på svømming med ene tanten min. Jeg var der forje uke, men da på familiesvømmingen med den største broren min og datteren hans, så ble ikke så mye svømming. I dag skal vi på den seriøse svømmingen, så det blir litt trening i jula så jeg kan spise mer mat med god samvittighet.. Også er planen å vaske masse i dag. Hele kåret (den delen av huset de gamle bodde i før i tiden, da barna fikk barn) må støvsuges og vaskes, men er heldigvis mer eller mindre ferdigryddet. Og hele loftet må støvsuge.

Dagens bilder - Kulde 3



Fjæra om vinteren.. På et eller annet måte synes jeg det ser kaldt ut!

Dagens bilde - Vennskap 3



Kanskje har jeg lagt det ut før, men men :P

Dagens sang - I touch myself 0


 

HP vs. Twilight: i et nøtteskall 2

Dagens bilder - Noen blomster 09 9



Reklame og virkelighet. 6



Er ikke helt det samme...

Er det ikke lov å sove? 1

Er man mindreverdig i dagens samfunn vis man liker å sove? I et samfunn hvor suksee, skjønnhet og flinkhet blir dyrket, er man tydeligvis et dårlig menneske vis man liker å sove på morgenen. Bare det å sove i over 8 timer, er tydeligvis veldig dårlig og burde bli straffet.. Man kan bruke argumenter som at man får gjort mindre i løpet av en dag vis man sover i 10 timer isteden for 8, noe som kan stemme.. Men samtidig så er det så dumt som det går ann å bli. Om en person sover for mye går som oftest bare over en selv, så lenge den ikke har barn osv. Og noen har faktisk behov for mer søvn enn andre.

Natt til å går sov jeg ca 3 timer.. Jeg var kvalm og hadde vondt i magen, så det å sove var ikke så lett. Jeg skulle egentlig passe på ene tantebarnet fra halv åtte på morgenen så jeg sto opp da, bare for å få vite at det ikke ble for utpå dagen. Da jeg da sa at jeg skulle gå å legge meg igjen så fikk jeg bare beskjed om at nå var jeg jo allerede oppe så jeg kunne like gjerne være oppe.. Javel sa jeg.. Men klokken ni holdt jeg på å sovne av på sofaen, så jeg bestemte meg for å legge meg å sove ca to timer, før broren min skulle dra. Men fikk jeg sove to timer.. Nei da.. Jeg ble vekket etter tre kvarter, og det verste var at når de fant ut at jeg skulle sove til elve, så fortsatte de å være der.. Så jeg måtte jo liksom stå opp... Selv om jeg hadde fortalt at jeg var dårlig og at jeg hadde sovd veldig dårlig..

Forstår ikke helt hva som foregår i hodene på folk jeg.. Kunne jeg ikke fått sovet en time til liksom?

Dagens sang - Elctric Feel 1

Av MGMT.

 
Den beste kommentaren på denne videoen må være: Frodo and Sam must have found Gandalf's pot....

 

Fosterhjem 0

Da har jeg tatt kontakt med dyrebeskyttelsen i Tromsø om å være fosterhjem for smådyr som gnagere og undulater. De virket veldig positive så etter jul blir jeg fostermor! Blir veldig gøy! De hadde bur og utstyr de kunne låne ut + at de betalte for mat og høy, og eventuelt dyrlegebesøk, så hvorfor ikke liksom? Alt for å hjelpe dyr som har det vondt!

Her er ferieburet til ørkenrottene forresten. Det er 1 meter lang, og 40 cm bredt og 45 cm høyt. Virker som om de trives, selv om jeg enda ikke har hentet greiner til dem (har glemt det pga all vaskingen). De har iallefall fått en kopp med sand å bade i etter dette bildet ble tatt.

#ørkenrotte #dyr #animal #kjæledyr #fosterhjem #dyrebeskyttelsen #akvarium 

Juleuvslutning uten nisselue? 8

På Øren skole har barna fått nisselue-nekt fordi de måtte ta hensyn til de barna med andre kulturer. Juleavslutningen ble istedet kalt for vinteravslutning. Dette ble bestemt av skolen, ikke av muslimene der vel å merke!

Dette er jo helt ''høl i hode'' på godt norsk.. Å feire jula er en norsk tradisjon, og noe som de aller fleste barn i Norge elsker. Når man flytter til et annet land, er det vanlig å godta dets tradisjoner, og kanskje til og med like det. Men her skal vi ta hensyn til andre kulturer, selv om det går ut over alle barna. Er nisseluer veldig hatet blant utlendinger som ikke feirer jul?

Dessuten kan jo dette føre til et større segresjon på skolen, ettersom de norske barna kanskje klandrer de utenlandske barna fordi de ikke fikk feire juleavslutningen på vanlig måte, og det er jo slettes ikke bra! Vi vil ha integrering av våre nye landsmenn, så de kan få det best mulig, og yte sitt for at dette landet skal være en bra plass å leve på. Men vi kan jo ikke overdrive dette heller! Vi må jo bruke litt fornuft når vi skal ta avgjørelser.

Og hvor mange muslimer tror dere egentlig blir fornærmet av at noen barn bruker nisseluer før jul?

Artikkelen finner du her.

Dagens sang - Boots 2

Av The Killers.

Hjemkommen. 6

Da var man hjemkommet og ørkenrottene er flyttet inn i det store akvariet sitt. Reisen gikk bra. Jeg var jo veldig nærvøs for at ørkenrottene skulle fly, men det virker som om det gikk bra. Det tok nok på, de sov nesten hele bilturen fra Trondhjem, men de har ikke blitt mer redde for meg eller noe sånt. Bilde av akvariet får komme senere. Gidder ikke å ta bilde av det nå.

Jeg har egentlig ikke hatt så mye blogglyst de siste dagene, så jeg har ikke skrevet så mye i den siste uken eller kommentert så masse til forskjellige bloggere. Men det kommer seg vel etterhvert. Skal rydde og vaske en del, men skal prøve å gjøre noe kreativt hver dag som jeg kan legge ut her. Har tenkt å hekle og tegne + at mamma vil at jeg skal lage noen borddekorasjoner, som jeg har null peiling på, så det kan bli spennende å se hvordan det går.

Skal også prøve å kommentere til dere som eg så flinke å kommentere til meg!

Dagens bilde - Fyrverkeri 2



Mobbeofferet Hilde. Del 5. Til dere som mobbet meg. 16

Jeg prøver å tilgi dere, men det er ikke så lett. Fleste av dere var barn og viste kanskje ikke bedre. Kanskje hadde dere det vanskelig hjemme og følte dere bedre ved å mobbe andre, og selv om jeg aldri kunne gjort noe sånt selv, kan jeg forstå det, i alle fall til en viss grad. Det hadde kanskje vært enklere å tilgitt dere om dere faktisk hadde kommet bort til meg og sagt unnskyld, men kanskje er det vanskelig å innrømme hva dere har gjort, og at dere skammer dere. Jeg håper i alle fall det er derfor dere ikke har sagt unnskyld til meg eller noen av de andre som ble mobbet, og at det ikke er for at dere faktisk ikke bryr dere. For da har dere faktisk vokst opp til å bli forferdelige mennesker, som ikke bryr seg om andre. Og det er jo trist både for de rundt dere og dere selv.

Uansett så håper jeg at livet har vært enklere for dere, enn det har vært for meg. Jeg skal fortsette å prøve å tilgi dere alle sammen, men jeg kan ikke love noe. Dere har tross alt ødelagt store deler av livet mitt, og gjort så jeg har slitt veldig masse. Selv om dere ikke forsto hvilke konsekvenser det dere gjorde kom til å ha på meg.

Jeg håper dere ikke ser på disse innleggene som et forsøk på å uthenge dere eller noe sånt, for det har ikke vært min intensjon, og jeg har tenkt hardt og lenge på det jeg har skrevet for å gjøre det vanskelig for folk i vite hvem det er snakk om i disse innleggene.

Grunnen til at jeg skrev disse innleggene var for å kunne få det ut, som en slags terapi for meg, og for at det kanskje kan hjelpe andre, enten det er mobbere eller mobbeoffer.



#mobbing #mobbe #skole #leirfjord #nordland #mobbere #mobbeoffer #tilgivelse


 

De andre innleggene om dette finner du her.

Dagens bilde - Mitt favoritt-tre 6

Tøft sant?

Ny header - julestemning 8

Synes?


Dagens sang - Kids 2

Av MGMT. Har fått den på hjernen.

Mobbeofferet Hilde. Del 4 - Konsekvenser 10

Dette innlegget har jeg gruet meg til lenge. Det å skrive om hvordan det var å bli mobbet som barn, var lett å skrive om, jeg fikk nesten en merkelig følelse av glede av å skrive det. Det var så godt å få det ut der. Sannheten har endelig kommet fram etter så mange år. Det å bli mobbet, selv om jeg bare ble mobbet i ca 2 år, gjør noe med deg. Og dette kan faktisk gjøre at man sliter hele sitt liv. Det er derfor dette innlegget er vanskelig for meg. Det handler om hvordan jeg føler meg nå, noe jeg til en viss grad har prøvd å holde skjult for alle jeg kjenner. Det er flaut å slite psykisk i dagens samfunn. Man skal være glad og lykkelig konstant og se kjempebra ut. Psykisk sykdom blir dysset ned, og vis noen finner ut at du sliter ser de ned på deg og tenker "hun er et svakt menneske". Selvfølgelig vet jeg at ikke alle tenker på dette viset, men det at de finnes der ute skremmer meg litt. Men det er liksom litt naturlig å skrive om hvordan jeg har det etter at jeg har skrevet så masse om mobbingen. Det hører med historien liksom.

Når jeg begynte på ungdomskolen var jeg fremdeles livredd hver dag. For å bli lagt merke til, sett ned på og mobbet igjen. Derfor gjorde jeg meg minst mulig og sa nesten aldri noe. Jeg holdte meg til den ene vennen jeg hadde i klassen. Vi ble nok sett en del ned på på ungdomsskolen, men aldri opplevde jeg noe mobbing. De fleste i klassen sa ikke hei til meg en gang, men samtidig er jo også det litt min skyld, ettersom jeg da var ekstremt sjenert og ikke kunne finne på å si hei til noen jeg ikke følte meg helt trygg på. Etter hvert ble vi kjent med en gjeng jenter i klassen, som faktisk var ganske hyggelige (selv om jeg har funnet ut i ettertid at to av dem ikke likte oss), men vi ble ikke skikkelige venner før i tiende. Vi ble også venner med ei i klassen under oss. Og de fleste av disse begynte å gå på samme videregående som meg, mens min eldste venninne begynte på en annen skole. Så hadde det ikke vært for dem (som likte meg altså) så hadde jeg begynt på videregående og følt meg helt utelatt. På videregående begynte jeg sakte men sikkert å bli litt mer sosial. Jeg ble kjent med litt flere folk og ble mer trygg på meg selv om andre. Det gikk opp for meg at vis noen absolutt baksnakket meg så var det deres problem og ikke mitt. Men fremdeles var jeg veldig usikker og gjorde meg minst mulig. Jeg unnet meg heller ikke spesielt fine klær eller sko og sånt, ettersom det ville få meg til å stikke ut. Jeg ble også mer oppmerksom på meg selv, og hvor usikker og redd jeg faktisk var, og det plaget meg veldig. Jeg ville være en sånn person som turte å være seg selv og gjøre alt de gjorde 100 %, men jeg klarte det liksom ikke.

Nå bor jeg i Tromsø, og ting har blitt litt bedre, samtidig som det ikke har blitt bedre. Jeg sliter fremdeles med en del angst, spesielt for å være sammen med mange folk samtidig, og å snakke framfor flere enn sånn to-tre stykker. Jeg er deprimert, litt av og på. Når jeg virkelig er deprimert så er det nesten så jeg ikke gidder å spise en gang, og jeg sover enormt mye. Skulker gjør jeg også ettersom jeg nesten ikke klarer å være blant folk. Det er som om jeg ikke klarer å bry meg om noen ting, annet enn at jeg er stygg, feit, dum osv osv. Lista fortsetter i all evighet. Dette gjør jo at skolearbeid og sånt blir nedprioritet da jeg faktisk må fokusere all min energi på å overleve og prøve å tenke annerledes om meg selv. Noe som er vanskelig når man ikke føler for å spise en gang. Derfor har jo også heklingen og tegningen satt på pause osv. Det var ikke et valg jeg tok, det bare ble sånn. Det er som om jeg ikke vil leve, samtidig som jeg ikke vil dø. Selvmordstankene er der fremdeles, men jeg blir aldri å gjøre noe med dem, uansett hvor deprimert jeg er. Jeg har fremdeles tro på at ting kan bli bedre for meg i fremtiden, og til da kan jeg bare gjøre det beste ut av det livet jeg har. Jeg har også ganske mye innesteng sinne, etter å ha fått så mye skit oppigjennom livet uten å egentlig stå opp for meg selv, noe som gjør at jeg av og til kan bli veldig sint over små ting, helst når jeg er alene. Selvtilliten er heller ikke der. Jeg føler meg ofte stygg og dum, spesielt i sosiale begivenheter. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal te meg eller hva jeg skal si ettersom jeg bestandig er så nervøs.  Samtidig har jeg funnet ut at jeg liker å pynte meg litt. Så litt etter litt har jeg turt å ta på meg mer utringede klær, vise litt hud og til og med sminke meg.

Samtidig vet jeg at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har faktisk mange gode venner og bekjenne, for å ikke snakke om den flotte familien min. jeg har funnet ut hva jeg vil gjøre i livet, selv om det bare er å bli bibliotekar, så føles det ganske godt. Jeg vet også at jeg faktisk kunne tenkt meg å flytte tilbake til bygden der jeg ble mobbet, fordi det finnes gode folk der, og mange av vennene mine blir sikkert å havne opp i nærheten der. Jeg har også i det siste begynt å føle at jeg vet litt mer hvem jeg er. Etter så mange år med å gjemme meg bort så vet man ikke helt hvem man selv er og hva man liker, men jeg føler jeg begynner å bli kjent med den personen jeg egentlig skulle ha vært, hadde det ikke vært for mobbingen. 

Etter at jeg egentlig har følt meg som dritt hele dette halvåret, føler jeg nå at livet er bra igjen, og jeg skal derfor prøve å jobbe litt med meg selv i denne perioden. Prøve å tenke mer positivt og kanskje prøve å våge å "vise" meg fram litt. Vis folk tenker stygge tanker om deg, so what, så lenge du føler deg bra med deg selv liksom.


 


 

Til venner, familie og bekjente: Jeg vil her legge til at jeg ikke vil at dette skal bli et samtaleemne i jula. Jeg har ikke noe behov for å snakke om det, og jeg føler at ved å ha skrevet dette har jeg fått ut det jeg ville få ut liksom. Håper dere respekterer det.

De forje delene av denne ''serien'' finner du her: Da kommer du inn på kategorien, og kan scrolle nedover til du finner disse innleggene.


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Julebord og pakking 2

I dag har jeg begynt å pakke til jeg skal hjem den 9. da det gikk opp noe for meg. Ingen av kjolene mine passer med de blåe fine skoene mine! Jeg trodde jeg hadde en svart kjole, med noen flekker som blant annet var blåe, men nei da, ikke noe blått på den.. Og alle de andre kjolene mine passer ikke helt med de skoene. Søren! Må jeg kjøpe meg ny kjole også?? Nei da. Jeg skal nok finne på noe lurt. Gidder ikke å prøve å finne meg en kjole akkurat nå, føler jeg har brukt nok penger på meg selv for ei stund.

Jeg har også fått prøvd sminken jeg kjøpte for to dager siden et par ganger. Første gangen ble ikke helt suksess akkurat. Jeg var litt for uvant med å sminke meg så eyeliner-linja ble ujevn, så jeg måtte kline på mer og mer. Så ut som ei hore etterhvert. Dessuten likte jeg ikke den blåe tingen jeg kjøpte. Den var alt for svak og forsvant alt for fort. Men men..

Andre gangen jeg prøvde den var i går, da jeg skulle med julebord med noen fra klassen min. Da hadde jeg bare på litt eyeliner, under vippene på øyelokket, for at de skulle se litt tykkere ut (de er virkelig tynne og pistrete og maskara hjelper ikke så mye). Ble egentlig ganske fornøyd med det. Og julebordet var kjempegøy! Først spiste vi på Egon også for vi videre til en bar og satt der. Skulle ønske jeg hadde tatt med kameraet så jeg hadde hatt noen bilder, ikke for å legge ut på bloggen, men for å ha og mimre liksom. Får spørre de som hadde med kamera om jeg kan få bildene av dem!

Forbanna ørkenrotter!! 2

Denne dagen har ikke gått helt som den skulle. Jeg sto opp i tolvtiden og slapp ut ørkenrottene på stua/kjøkkenet. Jeg har jo bygd murer så de ikke kommer seg til ledninger osv. Men smarte meg satte på vaskemaskinen på badet, og det likte de ikke. Så de satt seg på hver sin plass, under sofaen og under skrivepulten og trampet med føttene. Jeg tenkte dette ville vel gå over så jeg gikk ut og luftet meg litt før jeg satt meg på soveromme for å lese. Men når disse skapningene blir redde så er de det lenge!  Tror de var ute i ca 5 timer før jeg fikk tak i dem. De hadde tilgang til både mat og vann da, men de skal jo sove etter å ha vært våken i ca 2-3 timer.

Føler meg skikkelig misslykket, og har ikke fått lest så mye i dag som jeg hadde ønsket. Skal aldri mer ha de ute på gulvet i stua/kjøkkene. De føler seg ikke helt trygg der tydligvis. Kanskje er det fordi rommet er stort eller fordi det er mer som skjer der enn på badet. Vet ikke helt. Men når de blir redde er det et helvete å få tak i dem. De sitter seg på plasser man umulig kan få tak i dem, og når man får dem til å røre på seg så springer de som olja lyn.. Jaja. Ingen har vel sagt at det å være dyreeier bare er gøy hele tiden :P Men ja jeg er fremdeles glad i dem :P

Dessuten klarte jeg å gå til butikken, som selvfølgelig var stengt ettersom det var søndag! Distre med andre ord!

Hoho! Eksamen kommer til å gå så bra... Men kan alltids ta den etter jul vis karakteren blir alt for dårlig, noe jeg ikke satser på da!

Dagens sang - The Cowboy`s Christmas Ball 8

Av The Killers. Vet ikke helt om jeg får julestemning av denne sangen, men den er kul iallefall!

Dagens bilde: I Hamsuns fotspor 4



På Kjerringøy.

Motivasjon ønskes! 4

Jeg sikker her og leser til eksamen jeg har på mandag, i DOK-1019 - digitalisering og digitale dokumenter, men føler ikke motivasjonen er der. Noe av stoffet er interesant men sånn som tallsystem osv er ufattelig kjedelig! Så jeg tar imot all den motivasjon dere kan gi meg med en stor takk! Nå skal jeg lage meg litt mat før jeg fortsetter, og håper det hjelper på motivasjonen! :D



Dagens sang - Mr. Jones 0

Av Counting Crows. Sangen som faktisk fikk meg hekta på Counting Crows.

Dagens bilde: Blåmeis 4



Mobbeofferet Hilde. Del 3 8

Etter hvert ble også vennskapet mitt med bestevenninnen min satt på prøve, ettersom de latet som om de var snille mot henne, for å få henne bort fra meg, og jeg ble helt alene en stund. Da tydde jeg til å bli venn med to jenter som var 3 og 6 år yngre enn meg. Til å begynne med var det bare for å slippe å være alene, men jeg er venn med dem den dag i dag og er kjempeglad i dem. Så sånn sett har jo mobbingen ført noe bra med seg, ettersom jeg ble venner med så flotte jenter, som jeg kanskje aldri hadde blitt kjent med ellers. Og bestevenninnen min kom også tilbake etter hvert, så det ordnet seg jo også.

Samtidig som jeg ble mobbet på skolen av de andre barna der, ble jeg også mobbet fra et helt annet hold, nemlig fra et par voksne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det de holdt på med, jeg kan kalle det mobbing, hakking, nedsetting og baksnakking blant annet. Jeg husker en gang så sa jeg nei takk til å smake en kake, fordi det var så mye i den jeg ikke likte. Etterpå hørte jeg de sa til hverandre hvor frekk jeg var, og da barnet deres sa at vi kunne høre dem sa de bare ??vi vet??. Jeg var altså frekk som sa nei takk til å smake på kaken deres, som jeg sa på en veldig høflig måte vel å merke, at de følte at de kunne baksnakke meg framfor meg på et vis. Dette holdt de på med lenge. De hakket på meg hver gang jeg var der, og det var absolutt ikke noe morsomt. Jeg var liksom ikke bra nok for dem. Jeg var en innflytter med foreldre som røyket og jeg hadde ingen regler å følge. Kanskje var grunnen for at jeg ikke hadde noen regler at jeg allerede viste hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og at jeg faktisk fulgte det jeg viste? Og om jeg var innflytter og foreldrene mine røykte gjorde det jo ikke meg til en dårlig person, eller foreldrene mine for den saks skyld. Dessuten.. JEG VAR BARE ET BARN! Jeg hadde nok med å bli mobbet av andre barn, og ikke voksne også. Voksnes oppgave er å beskytte barna, ikke trakassere dem og få dem til å føle seg som om de ikke betyr noen ting!

I 5. klassen skulle jeg og skolen til Harstad på festspillene for å spille skuespillet ??de syv søstre??. Jeg kan ikke huske noe mobbing fra den turen, men det var kanskje fordi lærerne nesten alltid var tilstede, men angsten for å gjøre noe dumt å bli ledd av eller baksnakket var jo alltid der. De som har blitt mobbet kjenner seg sikkert igjen i det å bestandig være redd for hva som vil skje.

Men like før den turen hadde en av de andre som ble mobbet, det var nemlig ikke bare jeg som ble mobbet, fortalt foreldrene sine hva som skjedde på skolen, hvem som mobbet og hvem som ble mobbet. Noe jeg er utrolig glad for. Så etter den turen ble det ikke noe mer mobbing, selv om jeg ikke kan huske å ha fått noen unnskyldning ifra noen. De som jobbet på skolen ville faktisk ikke en gang fortelle foreldrene til mobberne om hva de hadde gjort, så det måtte Mamma gjøre på et foreldremøte, da en annen foreldre fortalte om at også dens unge ble mobbet. Da sa faktisk en av fedrene til en av de som plaget meg mest ??men man kan jo ikke tvinge ungene til å være venner??. De fattet altså ingenting og trodde jeg og de andre som ble mobbet bare overdrev. Min familie var innflyttere og ingenting verdt i deres hoder. Det fikk altså ingen konsekvenser for mobberne, bare for oss som ble mobbet. Noen måtte jo faktisk flytte derfra for å komme seg bort fra alt.

Mobbingen eller hva man skal kalle det fra de voksne sin side stoppet egentlig ikke opp før jeg begynte på videregående. Da begynte de å bli mer likegyldige til meg. En av dem er faktisk ganske hyggelig mot meg, selv om jeg enda er veldig nervøs for at den plutselig skal begynne å hakke igjen. Den andre er mer.. kald.. mot meg, den dag i dag. Den snakker høflig mot meg og sier ikke noe slemt eller sånt, men samtidig smiler den aldri eller noen ting. Jeg blir rett og slett fremdeles nervøs med en gang jeg ser den personen, nesten litt redd den. Jeg føler meg aldri velkommen liksom.


 


 

Del 1 og del 2. Eventuelt bare klikk dere inn på ''mobbing''-kategorien.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Ønskeliste 4

- Penger til å kjøpe en skikkelig stekepanne.

- Gavekort til elkjøp og diverse klesbutikker. Vil kjøpe meg miksmaster og krølltang.

- Små søte knapper til de heklede figurene mine. Helst ikke røde hjerter for det har jeg masse av.

- Juleting til ørkenrottene. De må jo ha julestemning de også!

- Julesengetøy.

- Kule strømpebukser. Ikke brune... Størrelse M.

 

Veldig kort liste. Jeg skal liksom reise oppover til Tromsø så derfor vil jeg bare ha småe ting i julegave, så jeg kan reise lettest mulig. Har liksom allerede en del klær og ting som jeg må ha med begge veier. Juletingene til ørkenrottene blir jeg ikke å ta med oppover ettersom jeg er hjemme til foreldrene mine i jula så de kan være så store som mulig.

Photoshop-tull: Zombie 3



Ukas gladnyhet - 3D-tatovering. 1

I det siste har jeg vært litt sløv med ukas gladnyhet-innleggene mine. Mest pga eksamen, men også fordi det er utrolig vanskelig å finne nyheter som gjør folk glade.

3D-tatovering.

Heine fra Sarpsborg måtte operere bort ene armen helt til skulderen etter en ulykke da han var 13. Etterhvert fant han ut at stumpen lignet litt på en delfin, og ettersom han hatet stumpen kontaktet han en tatovør, og han fikk tatovert stumpen sin, og han ble kjempefornøyd.

Synes det var veldig stilig! Og viser jo at selv hva som skjer, kan man klare å gjøre noe positivt ut av det.

Artikkelen finner du her.

Dagens bilde: Potetblomst 7



Mobbeofferet Hilde. Del 2. 4

Det å dra på skolen ble et slit, og ofte latet jeg som om jeg var syk for å slippe å dra dit. Noen ganger tror jeg også jeg gruet meg sånn til å dra på skolen at jeg faktisk ble kvalm og fikk hodepine.

Jeg gråt meg selv til søvne veldig ofte, etter å ha bedt til gud om at livet kunne bli litt enklere for meg og de andre som ble mobbet. At noen skulle tørre å si ifra eller at noen voksne oppdaget det. Men etter hvert mistet jeg troen helt på at en gud, eller i alle fall en gud som kunne høre bønner og gjøre noe med dem. Jeg var ikke lengre ung og naiv.

Veien hjem fra skolen ble også et mareritt. Noen av de som mobbet meg hadde nemlig samme skolevei som meg, noe som gjorde at vis jeg ikke timet det helt perfekt ble jeg gående hele veien hjem med de rett bak meg mens de hvisket stygge ting om meg. Enten måtte jeg være kjempesakte når jeg kledde på meg og sånn, så jeg kunne gå hjem bak dem, noe som ikke skjedde så ofte ettersom de også kledde på seg sakte vis jeg gjorde det. Så det jeg måtte gjøre nesten hver dag, var å skynde meg når skolen var ferdig, så jeg kunne gå masse før dem. Men jeg viste jo selvfølgelig at de kom til å prøve å ta meg igjen, så jeg hadde et triks jeg brukte nesten hver dag, nemlig å gå inn i skogen etter ei stund. Jeg vet ikke om de noen gang fant det ut, men i ettertid har jeg jo begynt å lurt på om de kanskje kunne ha fulgt etter meg og snikt på meg, hvem vet for utenom dem. Dette gjorde jo at jeg brukte mye lengre tid hjem enn vanlig, ettersom jeg måtte være sikker på at de hadde gått forbi meg før jeg kunne gå ut på veien igjen. Men jeg tror foreldrene mine bare trodde at jeg var litt treg.

Etter hvert var det ikke bare disse jentene som mobbet meg, men også en gutt. Dette hadde jeg faktisk glemt helt bort i flere år ettersom det var jentene som var verst. Han brukte å legge luen min i søppelbøtta, som å symbolisere for meg at klærne mine var bare søppel. Den fine jordbærlua min som jeg var så glad i, var altså bare søppel. Det ble en vane å gå å hente lua i søpla etter hver skoledag, noe som var veldig ydmykende og flaut ettersom alle så på. Men det var vel egentlig det eneste han gjorde mot meg.

Mesteparten av detaljene fra mobbingen har jeg faktisk fortrengt etter hvert. Men det er en episode jeg husker veldig godt. Vi satt i klasserommet og lærte om kroppen, temaet var hjertet akkurat da. Og da jeg så bort på jentene så satt de og hvisket og peket på meg og lo, og jeg begynte bare å gråte. Læreren oppdaget jo selvfølgelig at jeg gråt, og tok meg med ut for å høre om hvorfor dette var osv, om jeg kanskje kjente noen som hadde dødd av noe slags hjerteproblem osv. Lærerne hadde ingen anelse hva som skjedde rett framfor dem, eller så brydde de seg ikke. Jeg tror jeg svarte at jeg ikke viste hvorfor jeg gråt, men hallo! Alle som gråter vet da vel hvorfor. Vis det ikke er noe alvorlig feil på dem da.

Mobberne var ganske smarte egentlig, for en gang klarte de på et eller annet vis å lure meg og venninnen min til å tro at de ville være venner med oss helt plutselig. Det var et bittelite gammelt hus like ved huset der jeg bodde, på størrelse med et uthus, og det fant de ut at vi kunne rive så vi kunne bygge en hytte eller noe sånt av skrapet. Dette foregikk i et par dager, helt til de plutselig ikke ville være venner med oss mer. Jeg vet ikke hvorfor de gjorde dette. Om det var for å få mer info om oss så de kunne ha mer å snakke om, eller om det rett og slett var for å bare lure oss så de kunne le av hvor dumme vi var.

Jentene hadde også etter hvert en klubb, hvor symbolet for denne klubben var yin og yang. Denne klubben, som de fleste jentene på skolen var medlem av, handlet om å hate meg, iallefall ut ifra det jeg fikk høre. De hadde sitt hemmelige språk med forskjellige tegn osv, hvor de kunne uttrykke hvor mye de hatet meg uten at lærerne kunne forstå det. Men jeg forsto jo hva det betydde, for det hadde jeg fått fortalt.


 


 

Del 1 finner du her, vis du vil lese mer. 

Neste del finner du her: http://hildurs.blogg.no/1322846530_mobbeofferet_hilde_de.html

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Mobbeofferet Hilde. Del 1. 29

Jeg har alltid vært ei veldig stille og sjenert jente, så lenge jeg kan huske. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og likte ikke å konfrontere folk. De få gangene jeg kan huske å ha kranglet med foreldrene mine endte jeg alltid opp meg å springe på rommet mitt, bort fra konfrontasjonen. Dette var ikke fordi foreldrene mine var slemme eller spesielt strenge, det bare var sånn jeg var laget tror jeg. Det året jeg fylte sju og skulle begynne skolen flyttet jeg og mamma til en ny plass, ettersom hun skulle gå på høyskole. Plassen vi flyttet til var en liten bygd med 100-200 personer som bodde der, og barneskolen jeg skulle gå på var veldig liten. Det var bare 18 elever der på det meste. I andre enden av bygget var det også en liten barnehage, hvor jeg gikk på SFO-ordning.

Jeg husker egentlig ikke den første dagen på skolen så veldig godt, men jeg husker jeg satt og følte meg litt malplassert og ensom, jeg kjente jo ingen der. Heldigvis ble jeg fort kjent med en jente som heller ikke kjente noen der, og vi ble fort bestevenner (og er det den dag i dag).

De første årene på skolen var ganske hyggelige. Jeg følte liksom ikke behovet for å bli venner med alle på skolen, men etter hvert ble jeg venn med en annen jente og en gutt også. Jeg og den andre jenta var venner helt til første dag i fjerdeklassen, da hun plutselig ikke snakket med meg mer. Jeg hadde vært borte hele sommeren så jeg forsto absolutt ikke hva som hadde skjedd, for jeg hadde da ikke gjort noe galt mot henne. Men etter hvert begynte jeg å forstå hva som hadde skjedd. Hun hadde blitt venner med noen av de andre jentene den sommeren, som tydeligvis ikke likte meg noe særlig. Men jeg hadde jo fremdeles to venner så jeg klarte meg liksom.

Men da begynte mobbingen. Noen av de eldre jentene begynte å baksnakke meg, sånn at jeg hørte det, om hvor stygg, dum og teit jeg var. Etter hvert ble det også en del snakk om hvor stygge klær jeg hadde og hvor teit det var at jeg ikke sminket meg. Jeg husker at en gang sa de "hun skulle ha sminket seg, for da hadde det vært enklere å sett på det stygge trynet hennes". Men jeg nektet å begynne å sminke meg, for jeg viste at uansett hva jeg gjorde så kom de til å finne noe å baksnakke meg for. Jeg følte meg helt elendig. Jeg hatet meg selv og trodde faktisk jeg fortjente å bli behandlet på den måten. Jeg trodde jeg ikke var verdt noe, og at ingen ville brydd seg om jeg forsvant.

Jeg tenkte faktisk en del på å rømme, å bare begynne å leve i skogen eller noe, for der følte jeg meg trygg. Jeg begynte også å tenke på selvmord. Hvordan jeg ville ha gjort det og hva jeg ville ha skrevet på selvmordsbrevet mitt. I en alder av 10 tenkte jeg altså på at jeg ville dø. Men heldigvis prøvde jeg det aldri. Jeg veide ofte for og imot, men selv om for ofte veide mye mer enn imot, så prøvde jeg aldri. Litt fordi jeg var redd for døden og smerte, litt fordi jeg ikke ville såre familien min, og de få vennene jeg hadde og litt fordi jeg hadde et håp om at framtiden kom til å bli bedre. Til den dag i dag har jeg enda ikke prøvd å tatt livet av meg selv, noe jeg faktisk er stolt over.

Dyrene ble et av de få lyspunktene i livet mitt. De dømte meg ikke, og gjorde at jeg fikk noe meningsfylt å holde på med. Vi hadde katter, en hund, høns og kaniner, og å stelle alle disse gjorde meg litt gladere når ting var på sitt verste. Troja, hunden vår, så meg gråte ofte, og hun ga meg trøst bare ved å være der. Det hendte ofte at jeg fortalte henne hva som hadde skjedd den dagen og hvordan jeg følte meg, bare for å få det ut på et vis. Jeg turte ikke å fortelle noen at jeg ble mobbet. Jeg skammet meg, og trodde som sagt at jeg fortjente det, så hun var den eneste jeg kunne fortelle det til.


 


 

Del 2 finner du her.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Dagens bilde: Kjære Albert 4



Bilde fra 2003. Albert var en angorakanin.

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits