Adjø 2016 (du blir ikke savnet)
  • Postet: 22.12.2016

2016 har vært et merkelig år for meg. På sett og vis har det kanskje vært det vanskeligste året i mitt liv, men samtidig har jeg så mye jeg kan være lykkelig over, noe som gjør at jeg sitter igjen med en suppe av følelser.

I juni mistet jeg jobben, pga nedskjæringer, og jeg begynte flittig å søke etter nye jobber. Jeg har alltid ønsket å klare meg selv, og hater å føle meg som en snylter. Problemet var bare at det ikke var så enkelt å få seg en ny jobb. Jeg søkte i hele Nordland og trønderlag, på jobber som kunne passe mine arbeidserfaringer og interesser, men fikk aldri intervju en gang, selv ikke etter å ha jobbet hardt med både CV og søknader. Alle de timene jeg hadde brukt føltes bortkastet.

Så kom et enda større problem, nemlig helsen min. Jeg har gått å hatt en del vondt før, både i rygg og kne, men det siste året har smertene blitt mye verre, og også spredt seg. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er ikke bare grunnet et stillesittende liv eller dårlig kosthold. Legen mistenker at det enten er fibromyalgi eller gikt. Uansett hva jeg gjorde følte jeg meg som en gammel kjerring, og det ble verre under aktivitet. Når jeg går føles det av og til som at beina i leggene mine skal hoppe ut og knærne har en tendens å være ekstremt vonde etter de korteste gåturene. Likevel holder jeg meg i aktivitet, for ikke faen om jeg bare skal sitte i ro.

Samtidig som jeg går og har vondt og er stiv som en stokk, har magen min også funnet ut at den skal bli plagsom, den hykleren. Det begynte vel egentlig i 2015, men det har blitt mye verre dette året. Mest sannsynlig er det matallergi som har slått inn, eller så har jeg blitt meget sensitiv til mat. Jeg er derfor veldig forsiktig til hva jeg spiser, ettersom jeg rett og slett ikke vet helt hva jeg reagerer på. En periode gikk jeg med konstant smerte i magen, men heldigvis har det roet seg litt etter at jeg mer eller mindre kuttet ut løk, chili, sennep og andre sterke matvarer, og kuttet ned på rødt kjøtt, laktose og mel-varer. Jeg går til legen for dette også, så vi finner nok ut etterhvert akkurat hva som feiler.

Pga alle helseproblemene har angsten min tatt seg opp voldsomt mye, for jeg har gått å bekymret meg for hva det kunne være som feilet meg, kommer jeg til å bli bedre noen gang, kommer jeg til å få meg jobb, hvordan i alle dager kan jeg få meg jobb sånn som helsa er nå og alt sånn. Samtidig har jeg nesten følt at jeg ikke kunne gjøre så mye eller dratt så mye til folk, for tenk om magen plutselig slår seg vrang? Når jeg vurderer å dra noen plass blir jeg alltid litt nervøs, og det gjør bare magen enda verre, så ofte bestemmer jeg meg bare for å bli hjemme der jeg føler meg trygg.

Det verste med helseproblemene (om man ser bort fra det faktumet at jeg føler meg ræva og ikke kan jobbe) er at jeg må vente så veldig lenge på å finne ut av ting. I januar og februar skal jeg på noen undersøkelser angående magen, men når det kommer til muskler og ledd (som er det som plager meg mest) så hadde jeg rett på undersøkelse innen 6 måneder. Så kanskje må jeg vente et halvt år bare for at noen i hele tatt skal se på smertene mine. Det er ganske lang tid med smerter, usikkerhet og uvitenhet.

Alt dette har gjort det verre for meg å faktisk få gjort det jeg ønsker å gjøre. Jeg har veldig lyst å gjøre meg ferdig med den oppussingen av huset som jeg hadde tenkt på å gjøre, men sånn som det er nå tar det veldig lang tid og mye energi fra meg. Jeg kan holde på med noe fysisk et par timer, men etter det sier kroppen nei. jeg blir sliten, og muskler og ledd verker. Så jeg må ta det litt som det kommer, og være tålmodig, noe som er veldig lite gøy. Jeg holder jo også på med både skriving og videoproduksjon, men det har både kroppen og angsten holdt meg litt borte fra. Når jeg sitter å bekymrer meg er det vanskelig å lage morsomme videoer og å skrive ting som ikke er voldsomt depressivt. Jeg får også fort vondt i armene og hendene av å skrive, så dette stopper meg litt også.

Så jeg har rett og slett brukt mye tid på å bekymre meg og å synes synd på meg selv. Men jeg prøver å komme meg ut av denne depresjonen så godt jeg kan, ved å prøve å se på de positive sidene med livet mitt slik som det er nå. Jeg føler ikke at jeg er i en veldig tung depresjon heldigvis, så det går noenlunde greit med meg. Selv om jeg har vondt føler jeg at jeg har vært flink å gjort fornuftige ting likevel. Ting har tatt lengre tid enn ønsket, men jeg har fått gjort ting likevel, som å male litt vindu, male terrassen, fikset opp soverommet mitt (med god hjelp fra Pappa), fikse litt småting i hagen og slikt. Jeg har også fått meg en fantastisk kjæreste dette året, som jeg nettopp har feiret jul sammen med, så noe positivt har jo kommet ut av dette året. Ellers hadde jeg det flott på TG i påska, jeg har fått meg et nytt tantebarn og ene broren min og et vennepar av meg har giftet seg, så det har jo faktisk skjedd noe jeg kan si jeg er glad for liksom!

Så mesteparten av dette året har vært jævlig, men jeg prøver veldig hardt å være positiv. Alle kommer til å få vondt og være syke en eller annen gang i livet, og selv om det skjedde tidlig hos meg betyr det ikke at min verden trenger å krasje sammen. Jeg får bare styre livet mitt i en annen retning om jeg må det, noe jeg ikke får vite på mange måneder mest sannsynlig. Men jeg har allerede fått et par gode nyheter for det neste året.. Så velkommen 2017, året hvor jeg får vite hvor livet mitt skal gå videre.



#sykdom #helse #2016 #nyttår #depresjon #angst #glede #lykke

Just do it!
  • Postet: 21.11.2016

Er det noe jeg kan godt, er det å Prokrastinere, å utsette ting til siste liten. Dette har jeg gjort hele mitt liv. Jeg husker jeg stresset med leksene i siste liten allerede på barneskolen. Og på videregående satt jeg om natten å skrev side på side på innleveringer som skulle inn dagen etter. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør sånn. 

Den Store Norske Ordboken har dette å si om saken:

"Prokrastinering, kronisk utsettelsesatferd. Alle utsetter ting som skal gjøres, men prokrastinering kjennetegnes ved at utsettelsene er til ulempe for personen. Personen er ofte klar over dette selv, og anger og stress oppstår. I det lange løp har prokrastinering negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse. Prokrastinering er en ufornuftig eller «irrasjonell» form for utsettelse."

Jeg er altså en kronisk utsetter. Det vanskeligste for meg er ærlig talt å begynne på ting, spesielt når jeg vet det er et større prosjekt. Jeg klarer alltid å overbevise meg selv om at ting kan vente til i morgen eller neste uke. Dette gjelder spesielt ting som bare gagner meg. Når det kommer til jobb har jeg aldri hatt problem med prokrastinering, men på privatlivet derimot.. Jeg utsetter alt for mye til siste frist, og det fører jo ærlig talt bare til mer stress. Det sparer meg kanskje for stress akkurat der og da, men det sparer jeg bare alt stresset til siste liten. For tida driver jeg på med youtube og skriving, men jeg har en fæl tendens å utsette ting som har med dette å gjøre. Kanskje burde jeg prøve å omstille hjernen min til å tenke at youtube og skriving er en jobb? Det er jo det jeg ønsker det skal bli om en stund, så det er ikke den dummeste ideen. Dessuten kommer det jo ikke til å bli noe jobb av det hvis jeg bare utsetter alt hele tiden. 

Jeg får bare få ut fingeren og gjøre det jeg skal! Det å gjøre ting og ha god tid på seg er jo ganske godt!

Er du en kronisk utsetter?

#psykologi #utsettelse #prokrastinering #hjerne

Funky..
  • Postet: 07.09.2016

I dag har jeg følt meg ganske funky. Vil ikke kalle det deppa, men mer.. funky. Har masse å gjøre, men får ikke til å gjøre noe. Jeg prøver å sette med ned å skrive, men hjernen min er stuck i noe klissete merkelig greie jeg ikke helt klarer å definere. Den beste definisjonen jeg har kommet fram til enn så lenge er "Funky".. 

Jeg har for tiden masse tanker, og mye som skjer samtidig som ingenting skjer, så er helt sikkert derfor. Jeg driver å søker jobber, samtidig som jeg prøver å fikse opp hus og hage, samtidig som jeg prøver å skrive, samtidig som jeg prøver å lage videoer til Youtube, samtidig som jeg må bekymre meg for framtida, penger og alt. Det at folk også maser på meg hjelper heller ikke for å si det sånn.

Så i dag endte det med at jeg føler meg litt funky. Men det å faktisk skrive dette innlegget hjelper litt på, for å få ut litt frustrasjon (og dele den med dere, sorry), så alt er ikke bare negativt da. 

Tror jeg skal lage meg taco nå, også kanskje spille litt om en stund. Spille noe gøy og enkelt rett og slett!

Det er vel bare en slik dag!



Et av de første bildene som kom opp da jeg søkte på "Funky". Funnet på: ervan.dvrlists.com

Jeg blir ikke respektert som et voksent menneske!
  • Postet: 19.07.2016

Jeg er lei av at mine synspunkt ikke blir respektert. Jeg kan godt ha feil til tider, men når det jeg sier bare blir ignorert fordi jeg er ung, barnslig og barneløs, da blir jeg faktisk irritert. Det ender opp med at jeg føler med som noe mindreverdt. Jeg er mindre verdt enn andre mennesker fordi jeg er yngst i flokken, og fordi jeg ikke har noe ønske om å presse ut et barn. Iallefall i andres øyne. 

Jeg vil ikke virke som en selvdigger, men jeg vet hva mine sterke sider er. Jeg har kanskje ikke mann, barn, fullført utdannelse eller penger, men jeg er verdt noe. Jeg tar stolthet i det jeg kan godt. Og det at jeg leser, skriver, og elsker å ta til meg informasjon og kultur, burde ikke bli ignorert bare fordi jeg er ung. Dessuten føler jeg at jeg er god til å videreformidle mine tanker på en slik måte at det gir rom for diskusjon og uenighet, uten at det ender opp med at vi blir dødelige fiender.. Så når noen ignorerer mine synspunkt og mine erfaringer (ja, jeg har samlet opp et par erfaringer på min "korte" levetid), så blir det som at de ignorerer det jeg føler er mine sterke sider. Det jeg er fornøyd med når det kommer til meg selv blir dysset ned av andre, og da står jeg bare igjen med mine mange dårlige sider. Det føles nesten som at folk mener jeg ikke skal si noe, annet enn "Ja Mester".

Og seriøst, jeg er faktisk 25 år, så jeg vil ikke si at det å se på meg som en ungdom er helt på sin rette plass lengre. Jeg er en voksen kvinne. 

Dette skjer heldigvis ikke over alt. På jobben jeg hadde før sommeren ble jeg faktisk respektert, og det føles godt. De andre ansatte spurte hva jeg syntes om ting, og hørte på mine synspunkt. Og som sagt kan jeg godt ta feil av og til, men det er likevel godt å bli hørt.

Det handler ikke om å booste egoet mitt, og at folk skal si at jeg har rett hele tiden, jeg vil bare bli hørt og respektert. Og jeg er langt fra den eneste som bare ønsker dette.



#respekt #barneløs

Vinterdepresjon
  • Postet: 28.02.2016

Jeg trodde ærlig talt at jeg ikke ble påvirket av den mørke vinteren, men jeg tror jeg har hatt feil. Da jeg bodde i Tromsø, var vinteren lang og mørk, med kanskje to timer med "lys" om dagen. Det ble liksom aldri helt lyst. Men jeg følte ikke noe stor forskjell på humøret, annet at døgnrytmen min ble helt elendig, fordi det alltid var mørkt om vinteren (og alltid lyst på sommeren). Men jeg har ikke følt at humøret mitt har blitt påvirket av det.

Men i år har jeg faktisk lagt merke til det. Vinteren var lang og slitsom, og jeg hadde null energi. Men jeg tenkte ikke mye på det, helt til sola kom fram. Plutselig fikk jeg mye mer energi, ble lettere til sinns, og jeg ble mer entusiastisk. Det var nesten litt merkelig å bli så påvirket av at sola kom fram. Kanskje er det D-vitaminene som gjør det, eller så er det bare fordi det er lysere og nesten "varmt" ute. Hvem vet.

Jeg har aldri tenkt at jeg ble påvirket av vinterdepresjon, men tydeligvis blir jeg vist det. Og kanskje har jeg blitt det før også, men at jeg ikke har lagt merke til det før? Uansett, det er deilig å endelig se sola igjen!

Jeg begynte å tenke på en sang av Ben Harper, som heter She's only happy in the sun, og følte den passet litt inn her, selv om jeg også er glad selv om sola ikke er framme. Så her er en live-versjon av den. 

 

Hvordan er det å leve uten konstant angst?
  • Postet: 04.09.2015

Jeg lurer ofte på hvordan det er å leve i en hverdag uten angst. 

Min hverdag er full av angst. Der. Nå har jeg sagt det. Jeg har angst. Ofte. Hele tiden.

Og jeg vet jeg ikke er den eneste der ute, og jeg vet at det finnes så mange mennesker og skapninger som har det mye verre enn meg. 

Likevel lurer jeg jo. Hvordan er det å leve uten konstant angst?

Jeg har alltid vært ganske forsiktig av meg, og det at jeg ble mobbet på barneskolen hjalp ikke akkurat. Når mobbingen sluttet, satt jeg igjen med en følelse av at jeg aldri var god nok, at jeg ikke var verdt noe og at jeg hadde fått det bedre om jeg hadde vært død. Jeg var også redd for alt. Jeg hadde angst. Det var fåtallet av plasser jeg følte meg trygg. I skogen, langt vekke fra folk, der følte jeg meg trygg. På skolen, på veien, hjemme, blant folk, og overalt egentlig, følte jeg meg utrygg. 

Dagene gikk ut på å overleve, og å gjøre seg så liten og ubetydelig som mulig. Det hjalp av de fleste på skolen ignorerte meg, for da var det lettere å være ubetydelig. Jeg hadde angst for å gjøre noe feil, og for at folk skulle oppdage mine feil og le av meg. Derfor var det bedre å bli ignorert. 

Den dag i dag er angsten der. Den ligger å gnager i meg hele tiden, og gjør at alt er en liten kamp. Alt blir ekstra tungt. Bare det å besøke en venn kan være en kamp. Jeg trives jo når jeg kommer dit, men av og til blir det en veldig høy terskel man må over, bare for å være sosial. 

Det har kanskje blitt lettere enn før, nå som jeg er blitt voksen, og har begynt å filosofere og reflektere over dette. Jeg har angst, men det skal ikke definere meg. Jeg vet hva jeg har å kjempe med, og på mange måter har det formet meg til den jeg er i dag, men angsten er ikke meg. 

De siste årene har jeg fått det enklere å ta kontakt med nye folk, selv om jeg er klønete og merkelig som bare det. Og jeg har faktisk fått meg en jobb som krever at jeg er sosial, noe som er et stort steg for meg. Da jeg satt å bestemte hva jeg ville studere på universitetet var et av kriteriene "Jeg vil ikke jobbe med folk". Men nå har jeg selv valgt en jobb, hvor folk er jobben min. Og jeg trives. Det kan være en kamp, men jeg er fast bestemt på å klare det, og gjøre jobben best mulig, og kanskje vise styggfingeren til angsten sakte men sikkert.

Av og til er jeg sjalu på disse folkene, som virker som de lever i rosa bobler, og har hatt et perfekt liv. De ser lykkelige og perfekte ut, og får livet til å virke så lett. Vi har alle våre demoner, men noen folk virker som de har hatt det for lett. Og dette plager meg, ettersom jeg ikke har fått gleden av å ha det lett. Derfor lurer jeg veldig på hvordan det er å leve uten konstant angst. Hvordan virker verden for noen som ikke har angst? Er verden bare sterke farger og sommerfugler?


 

Akkurat angsten kunne jeg godt tenkt meg å leve uten, men ville jeg levd uten noen form for problemer? Nei, vil jeg si. Angsten, og mine problemer, er ikke meg, men de har formet meg til den jeg er i dag. Og egentlig, så er jeg ganske fornøyd med meg selv. Om jeg ikke hadde opplevd motgang, så hadde jeg kanskje ikke vært så sympatisk som jeg er, noe som jeg ser på som en av mine sterke sider. Empati er noe som nærmest tyter ut av ørene mine til tider, både for dyr og mennesker. Og om jeg ikke hadde hatt en vanskelig barndom, så kanskje jeg ikke hadde blitt dratt mot litteratur og kreativitet, noe som jeg også ser på som mine sterke sider. Jeg elsker å lære ting, jeg elsker å skape ting, enten i form av en historie, eller noe mer håndfast som en tegning eller ei lue. Kreative ideer tyter også nærmest ut av ørene mine til tider.

Jeg sier ikke at de som ikke har opplevd motgang er dårlige mennesker eller noe slikt, men jeg føler at for min del at problemene har kommet med noen positive sider også. 

Jeg lurer bare på hvordan det kunne vært.


 

Noe av dette tror jeg at jeg nevnte i innleggene mine om mobbingen som foregikk, som jeg skrev om for noen år siden. Trykker du her kan du lese alle innleggene om mobbingen. Første innlegg ligger nederst. Det er verdt å lese alle de innleggene.

#psykiskhelse #helse #psykologi #angst #filosofi #tanker #hildur90 #mshildur90

Hva liker du med deg selv?
  • Postet: 04.03.2012

Hadde vært gøy om folk hadde kunne skrevet litt om hva de liker med seg selv her. De aller fleste har noe de ikke liker med seg selv, men jeg synes det er viktigere å tenke på hva man faktisk liker med seg selv, og å se positivt på ting.

Alle er vakre på sine egne måter!

Hva liker du med deg selv?


Blir selvfølgelig kjempeglad for kommentarer på andre innlegg også!


#mobbing #psykiskhelse #selvbilde #selvtillit #helse #happy 

Mobbeofferet del 6 - Til de voksne
  • Postet: 03.03.2012

Noe jeg ofte har tenkt på angående mobbingen som skjedde på barneskolen, er hva de voksne gjorde da det ble kjent. Akkurat der og da viste jeg jo ikke hva som hadde foregått på foreldremøtene, alt jeg viste var at noen hadde vært tøff nok å sagt ifra og mobbingen hadde sluttet.

I ettertid har jeg fått høre en del fra moren min om hva som hadde skjedd, og det får meg virkelig til å lure.

Da mobbingen ble tatt opp i foreldremøtet, så var det en av foreldrene som hadde sagt ''man kan jo ikke tvinge ungene til å være venner''. Som om jeg var en innpåsliten unge som desperat ville være venn med mobberne, og som derfor hadde sett på at de ikke ville være venn med meg som mobbing. Virket jeg virkelig så dum ut da jeg var liten? Og det var jo ikke bare meg det var snakk om liksom. Eller mente de kanskje at alle foreldrene til de som ble mobbet overdrev? Kanskje var det for å rettferdiggjøre det mobberne hadde gjort, og for å kunne ignorere at noen av de innfødte ungene faktisk hadde gjort noe så fælt. Eller så syntes den personen kanskje at mobbing var greit? Hvem vet. Ganske stygt gjort i alle fall..

Det jeg også har stusset litt på er at skolen ikke meldte om mobbingen til noen, noe de egentlig skulle ha gjort. Men dette kan jeg forstå på et vis. For grendeskolene i området ble lagt ned en etter en, og negativ omtale hadde de kanskje ikke overlevd. Det var først da en reserverektor steppet inn at det ble meldt ifra om, noe jeg synes er bra. Og de ble nok ikke lagt ned av den grunn, for skolen overlevde til i fjor eller noe sånt. De kan jo ikke bare ignorere problemene de hadde hatt og si så stolt som en av lærerne sa ''vi har aldri hatt noe mobbing på denne skolen''. Ja vel.. Hva var det som hadde skjedd med meg og andre da? For det skjedde med flere enn meg.


Bilde fra: froggypond.co.za

 

Lurer på hva de hadde gjort om jeg, som var innflytter, hadde mobbet en av de innfødte? Tror det hadde blitt et veldig stort rabalder uten like, for da hadde det plutselig vært mobbing, og ikke bare snakk om at noen ville være venn med noen som ikke ville være venner.


Bilde fra: Colourbox.com

Når de som blir mobbet tørr å si ifra, så burde skolen virkelig ta tak i det, og ikke bare feie det under teppet.


#mobbing #leirfjord #nordland #grendeliv #skole

Fortiden
  • Postet: 27.02.2012

Bildet er funnet på en facebookgrubbe som heter Dragens Hjerte.

Synes det var så stilig et bilde og et bra visdomsord så måtte bare legge det ut her.

Flytte tilbake til dårlige minner?
  • Postet: 25.02.2012

Som de aller fleste har fått med seg har jeg hatt en litt tøff oppvekst. Jeg bodde i en liten bygd hvor jeg ble mobbet i noen år, samt at jeg følte meg utstøtt resten av tiden. Folket der virket liksom ikke så veldig glad i innflyttere (jeg skylder på innavel).. Verken jeg eller foreldrene mine ble innbydd i samfunnet på et vis. Men samtidig tenker jeg i ettertid at det kanskje er litt vår feil også, for vi prøvde jo ikke akkurat å bli en del av det lille samfunnet. Jeg var jo veldig sjenert i fra før av, og mobbingen gjorde det ikke bedre akkurat. Men jeg hadde likevel gode venner der, som jeg har kontakt med den dag i dag.

I alle fall.. Foreldrene mine har et hus der enda, ettersom pappa enda jobber, men planen deres er at når han slutter å jobbe skal de selge huset. Noe jeg forstår godt, for de har to andre hus + ei hytte, og da prioriterer de heller de husene de liker best. Ene huset leier de ut mens det andre er huset hvor pappa vokste opp, og det er barndomshuset til pappa de har lyst til å bo i.

Men jeg sitter med en slags følelse av at jeg ikke vil at de skal selge huset, for det er på et vis det jeg vokste opp. Det har vært hjemmet mitt siden jeg var åtte, og selv om huset er knøttlite og taket lavt, så elsker jeg det. Og hagen er fantastisk. Den er virkelig gigantisk og det er fullt av store gamle trær der. Plassen har så mye potensial.

Men så tenker jeg jo litt på hvordan det hadde vært å bodd der hvor jeg følte meg så utilpass i barndommen min. Kommer jeg til å klare å være sosial og finne meg venner eller kommer jeg til å bli sittende der alene, med kattene mine, og synes synd på meg selv. Samtidig så er det jo sånn at uansett hvor jeg flytter så vil jeg jo måtte bli kjent med nye folk, og uansett hvor jeg flytter så er jo jeg meg selv liksom. De dårlige minnene kommer til å være med meg overalt. Og vis man går inn for å få et bra liv så er det ikke umulig. Jeg har mange venner derfra, som jeg tror kommer til å flytte i nærheten etterhvert. Spørsmålet er jo om de dårlige minnene blir vanskligere å godta og fortrenge på en plass som minner meg så masse om hva som skjedde. Om jeg er sterk nok til å kunne bo på samme plass hvor jeg gråt meg selv til søvne, og å kanskje kunne møte på de som behandlet meg dårlig.

Da jeg var liten tenkte jeg at helvette kom til å fryse over før jeg flyttet tilbake dit, men jeg har nok blitt sentimental på mine eldre dager. Jeg savner den lille bygda, naturen rundt og alle elgene (her oppe har vi jo bare rein). Jeg savner å reise over fjorden og spise kebab på da vinci og drikke på thorvalds. Jeg savner å kunne bruke en hel dag på å bare holde på i hagen. Jeg savner også å ha mange forskjellige dyr, noe som er fullt mulig der. Jeg kunne hatt høns, kaniner og en katt, og kanskje til og med ørkenrotter.

Jeg har vært i den bygden 3 sommere etter hverandre nå og jobbet på fergen, og det har faktisk gått opp for meg at jeg trives der. Jeg elsker naturen, og selv om det er noen folk der jeg ikke liker, så er det også en god del folk jeg liker der. Man kan ikke forvente å like alle på en plass liksom, uansett hvor man er. Eneste som har vært er at jeg har følt meg litt stuck der, men det er fordi jeg ikke har førerkort og kunne derfor ikke dra plasser som var så langt bort at jeg ikke orket å sykle dit. Med en gang man får seg førerkort kan man jo dra på besøk til venner, dra på byen og bli kjent med folk rundt om kring.

Eneste problemet jeg egentlig ser er når det kommer til jobb. Jeg vil jobbe som bibliotekar, er jo det jeg utdanner meg til, men sjansen for å få en bibliotekarjobb i nærheten der kan kanskje være litt vanskelig. Men samtidig ser jeg ikke helt problemet med å jobbe med noe annet til en bibliotekjobb åpner opp. Vis jeg ikke regner med den kommunen huset ligger i, så kan jeg jobbe i to små byer + en annen kommune på andre siden av fjorden, så det er jo ikke helt umulig. Jeg får bare jobbe hardt på skolen å få gode karakterer så jeg har best mulig sjanse for å få jobb.

Etterhvert kan jo huset bli brukt som feriehus også vis jeg blir nødt til å flytte en annen plass tenker jeg, så lenge jeg får tid til å passe på huset og hagen så det ikke forfaller selvfølgelig. Men jeg tror at jeg kunne trivdes med å bo der. Jeg er en veldig rolig person, så livet på bygda passer meg perfekt. Byen blir litt for trang og livlig for min smak, selv om jeg trives her også.

 

Men alt dette ligger langt inn i framtiden. Pappa kan jo faktisk jobbe i 8 år til hvis helsen holder. Mye kan også forandre seg til foreldrene mine skal selge huset. Kanskje finner jeg meg en kar som er for høy til å bo i det huset (seriøst til og med jeg slår hodet i taket der, og jeg er sånn 160 eller noe sånt). Eller at jeg blir gravid med trillinger og må ha et større hus. Og kan jo hende at foreldrene mine vil beholde det også etterhvert, hvem vet. Alt er mulig liksom. Men ettersom det har vært snakk om at de skal selge huset en stund nå så har jeg følt at jeg må finne ut litt hva jeg vil.

Det er flott der iallefall!


Tenk deg hvor herlig det er å våkne opp til et sånt flott vesen utfor vinduet! Pinnene er et planlagt drivhus.


Den litt ''ville'' store hagen. Potensial til mye kult der.


Rabarbera. Før jeg kuttet ned villbringebæren som holdt på å ta over da.


En gammel brønn. Fylt med stein så den er mer eller mindre trygg.


Fine trær!



Fine trær om vinteren!

Venner og depresjon
  • Postet: 15.02.2012

Som alle sikkert forstår, kommer ikke det å ta kontakt ved vennene sine for å finne på noe automatisk for de som er langt nede. Ofte føler man ikke for å være sosial i det hele tatt. Dette kan jo gjøre at vennene begynner å tro at du faktisk ikke vil ha noe med dem å gjøre, noe som er så feil som det går ann å bli. For selv om vi ikke tar intiativ til å være sosiale og kanskje føler at det er slitsomt å være sosial og skal late som om alt er greit, så er vi samtidig veldig ensomme. Og det å være ensom hjelper ikke akkurat på depresjonen. Faktisk gjør det ganske godt å bli dratt ut på noe av en venn, enten det er litt shopping eller en filmkveld. Det skal ikke mye til.

Men likevel er det sånn at selv om vennene dine vet at du sliter, så tar ikke de intiativet til å gjøre noe. De er for opptatt med andre ting som de prioriterer over den vennen som de vet sliter. Eller så gidder de rett og slett ikke å være en ''støttekontakt'' for vennen sin. Ikke vet jeg. Jeg har hatt venner som sier de ikke har tid til å være med meg pga jobb eller skole, også har jeg i ettertid begynt å tenkt på de tingene de har fortalt meg at de hadde gjort i den perioden, og tenkt '' du har ikke tid til meg, men å sitte på dataen i mange timer det har du tid til''.

Men selvfølgelig skal de jo ha fritid som de bruker på seg selv, og de har selvfølgelig andre venner de må få lov til å være med. Og kan hende jeg bare har blitt sint og bitter på mine eldre dager. Men når en venn sliter, så synes jeg man kanskje burde prioritere den personen litt. Trenger liksom ikke å være noe overstadig, sånn at man møtes hver dag liksom.. Men en gang i uken burde da ikke være for vanskelig å få til, eller iallefall sende en melding en gang i blant..

Jeg vet at det å være venn med en som er deprimert er vanskelig, når det kommer til hva man skal si og om man bør spørre hvordan det går osv, men det hjelper personen så masse bare at vennene viser at de vil være med en og at man ikke bare en bortkastet plass.



Nå er det ikke som om jeg forventer at vennene mine skal begynne å gjøre noe med meg hver uke etter dette, ettersom ingen av dem faktisk leser bloggen min. Er vel en av dem som leser den en gang i blant kanskje.

Dette var litt for å få luftet ut litt frustrasjon og kanskje for at andre som er venner med deprimerte kanskje får fingern ut og finner på noe med dem.

Selvtillitsliste
  • Postet: 30.01.2012

Jeg plages jo veldig med selvtilliten. Ofte ser jeg meg selv i speilet og tenker "fysj så stygg jeg er", men i det siste har jeg prøvd å fokusere på hva jeg liker med meg selv, både utseendemessig og sånt.

Når jeg tenker at jeg er stygg, ser jeg på hver del av meg selv og ser hva jeg egentlig føler for dem.

 

Egentlig er jeg ganske fornøyd med nesen min. Den er som passe stor og ikke skjev eller noe.

 
 

Jeg er også fornøyd med leppene mine. Overleppen min er ganske liten men har liksom blitt vant til det. Synes den er søt. Vil heller ha sånn munn jeg har enn en munn som gjør at jeg ser ut som ei and..

 

Haken min er egentlig også ganske pen (vis man ser bort fra dobbelthaken som bor under den iallefall). Den passer liksom til ansiktet mitt.

 
 

Øynene mine synes jeg også er fine. Liker hvordan de både er brune og grønne samtidig. De har også en ganske søt fasong.

 

 

Jeg har også en føflekk/skjønnhetsflekk på kinnet. Jeg liker den, helt til den dagen det begynner å vokse hår ut av den iallefall.

 

 


Selv om jeg bannes veldig ofte over håret mitt, som aldri ligger der jeg vil det skal ligge, er jeg egentlig ganske fornøyd med det. Jeg liker fargen og av og til ligger det der det skal en liten stund. Ps: Pannluggen hadde jeg klippet selv på bildet under, så den er litt... merkelig :P

 
 

 

Mange jenter har problemer med hvordan puppene deres ser ut. Det har ikke jeg heldigvis. De er kanskje litt tunge til tider men xD

 
 

Så når jeg setter dette til en enhet, går det jo liksom opp for meg at egentlig så har jeg ganske mye jeg liker med meg selv. Og det er jo ganske fint.

PS: Dette er ikke noe skryteinnlegg om meg selv, jeg har fremdeles mange ting jeg ikke liker med meg selv, men jeg føler at det kanskje kan hjelpe andre å se hvordan jeg prøver å vri negative tanker om til positive.

Hva liker du med deg selv?


#psykiskhelse #selvtillit #selvbilde #selvfølelse #motivasjon #happy

Mobbeoffer - Etterord
  • Postet: 13.01.2012

Jeg fikk en kommentar i jula, om hvorfor jeg hadde valgt å kalle innleggene om mobbingen for ''mobbeofferet Hilde'', og det er jo litt greit å forklare kanskje. Jeg slet lenge med å prøve å finne en overskrift som dekket hva det disse innleggene skulle handle om. Jeg ville få frem at det handlet om mobbingen av meg, og etter mange forsøk kom jeg da på denne overskriften. Hvis jeg for eksempel hadde skrevet et innlegg som hadde hetet ''mobbing'' hadde få personer faktisk gått inn på det ettersom de hadde trodd det var et generelt innlegg om mobbing. Og selv om jeg ikke bryr meg masse om lesertall, synes jeg det er viktig å få frem hva som skjedde på den barneskolen, hvor lærerne sa at det ikke var noe mobbing.. Dessuten ville jeg jo at de rundt meg fikk vite hva som hadde skjedd meg, så de liksom kunne forstå hvorfor jeg er som jeg er på et vis. Dermed endte jeg opp med å kalle meg selv et offer..

Og jeg var jo faktisk et offer i flere år på barneskolen. Og dette har hengt igjen en del i ettertid. Jeg så på meg selv som et offer, selv etter da mobbingen stoppet. Kanskje fordi jeg følte meg så utelatt og ignorert. Som om ingen ville ha noe med meg å gjøre. Dessuten gikk jeg jo på samme ungdomsskole som mobberne, og selv om de ikke mobbet meg der, var redselen alltid der for at de skulle begynne. Men på videregående ble ting bedre. Jeg hadde fått en del venner og begynte å få litt mer selvtillit. Og da følte jeg meg ikke som et offer lengre. Jeg sverget på at jeg aldri skulle bli et offer igjen. Jeg skal aldri godta å bli tråkket på av andre, men kjempe for at jeg og andre får det vi fortjener. Jeg vet det er en del mobbing i arbeidslivet osv, men det skal jeg ikke bli en del av. Ser jeg mobbing eller blir mobbet sier jeg ifra, noe jeg synes alle med litt vett i hode burde gjøre.

Uansett.. Jeg ser ikke på meg som et offer lengre, og skal aldri gjøre det mer heller!


 


De andre innleggene om mobbingen finner du her.

#mobbing #mobbeoffer #psykishelse #psykisklidelse #helse

Mobbeofferet Hilde. Del 5. Til dere som mobbet meg.
  • Postet: 08.12.2011

Jeg prøver å tilgi dere, men det er ikke så lett. Fleste av dere var barn og viste kanskje ikke bedre. Kanskje hadde dere det vanskelig hjemme og følte dere bedre ved å mobbe andre, og selv om jeg aldri kunne gjort noe sånt selv, kan jeg forstå det, i alle fall til en viss grad. Det hadde kanskje vært enklere å tilgitt dere om dere faktisk hadde kommet bort til meg og sagt unnskyld, men kanskje er det vanskelig å innrømme hva dere har gjort, og at dere skammer dere. Jeg håper i alle fall det er derfor dere ikke har sagt unnskyld til meg eller noen av de andre som ble mobbet, og at det ikke er for at dere faktisk ikke bryr dere. For da har dere faktisk vokst opp til å bli forferdelige mennesker, som ikke bryr seg om andre. Og det er jo trist både for de rundt dere og dere selv.

Uansett så håper jeg at livet har vært enklere for dere, enn det har vært for meg. Jeg skal fortsette å prøve å tilgi dere alle sammen, men jeg kan ikke love noe. Dere har tross alt ødelagt store deler av livet mitt, og gjort så jeg har slitt veldig masse. Selv om dere ikke forsto hvilke konsekvenser det dere gjorde kom til å ha på meg.

Jeg håper dere ikke ser på disse innleggene som et forsøk på å uthenge dere eller noe sånt, for det har ikke vært min intensjon, og jeg har tenkt hardt og lenge på det jeg har skrevet for å gjøre det vanskelig for folk i vite hvem det er snakk om i disse innleggene.

Grunnen til at jeg skrev disse innleggene var for å kunne få det ut, som en slags terapi for meg, og for at det kanskje kan hjelpe andre, enten det er mobbere eller mobbeoffer.



#mobbing #mobbe #skole #leirfjord #nordland #mobbere #mobbeoffer #tilgivelse


 

De andre innleggene om dette finner du her.

Mobbeofferet Hilde. Del 4 - Konsekvenser
  • Postet: 07.12.2011

Dette innlegget har jeg gruet meg til lenge. Det å skrive om hvordan det var å bli mobbet som barn, var lett å skrive om, jeg fikk nesten en merkelig følelse av glede av å skrive det. Det var så godt å få det ut der. Sannheten har endelig kommet fram etter så mange år. Det å bli mobbet, selv om jeg bare ble mobbet i ca 2 år, gjør noe med deg. Og dette kan faktisk gjøre at man sliter hele sitt liv. Det er derfor dette innlegget er vanskelig for meg. Det handler om hvordan jeg føler meg nå, noe jeg til en viss grad har prøvd å holde skjult for alle jeg kjenner. Det er flaut å slite psykisk i dagens samfunn. Man skal være glad og lykkelig konstant og se kjempebra ut. Psykisk sykdom blir dysset ned, og vis noen finner ut at du sliter ser de ned på deg og tenker "hun er et svakt menneske". Selvfølgelig vet jeg at ikke alle tenker på dette viset, men det at de finnes der ute skremmer meg litt. Men det er liksom litt naturlig å skrive om hvordan jeg har det etter at jeg har skrevet så masse om mobbingen. Det hører med historien liksom.

Når jeg begynte på ungdomskolen var jeg fremdeles livredd hver dag. For å bli lagt merke til, sett ned på og mobbet igjen. Derfor gjorde jeg meg minst mulig og sa nesten aldri noe. Jeg holdte meg til den ene vennen jeg hadde i klassen. Vi ble nok sett en del ned på på ungdomsskolen, men aldri opplevde jeg noe mobbing. De fleste i klassen sa ikke hei til meg en gang, men samtidig er jo også det litt min skyld, ettersom jeg da var ekstremt sjenert og ikke kunne finne på å si hei til noen jeg ikke følte meg helt trygg på. Etter hvert ble vi kjent med en gjeng jenter i klassen, som faktisk var ganske hyggelige (selv om jeg har funnet ut i ettertid at to av dem ikke likte oss), men vi ble ikke skikkelige venner før i tiende. Vi ble også venner med ei i klassen under oss. Og de fleste av disse begynte å gå på samme videregående som meg, mens min eldste venninne begynte på en annen skole. Så hadde det ikke vært for dem (som likte meg altså) så hadde jeg begynt på videregående og følt meg helt utelatt. På videregående begynte jeg sakte men sikkert å bli litt mer sosial. Jeg ble kjent med litt flere folk og ble mer trygg på meg selv om andre. Det gikk opp for meg at vis noen absolutt baksnakket meg så var det deres problem og ikke mitt. Men fremdeles var jeg veldig usikker og gjorde meg minst mulig. Jeg unnet meg heller ikke spesielt fine klær eller sko og sånt, ettersom det ville få meg til å stikke ut. Jeg ble også mer oppmerksom på meg selv, og hvor usikker og redd jeg faktisk var, og det plaget meg veldig. Jeg ville være en sånn person som turte å være seg selv og gjøre alt de gjorde 100 %, men jeg klarte det liksom ikke.

Nå bor jeg i Tromsø, og ting har blitt litt bedre, samtidig som det ikke har blitt bedre. Jeg sliter fremdeles med en del angst, spesielt for å være sammen med mange folk samtidig, og å snakke framfor flere enn sånn to-tre stykker. Jeg er deprimert, litt av og på. Når jeg virkelig er deprimert så er det nesten så jeg ikke gidder å spise en gang, og jeg sover enormt mye. Skulker gjør jeg også ettersom jeg nesten ikke klarer å være blant folk. Det er som om jeg ikke klarer å bry meg om noen ting, annet enn at jeg er stygg, feit, dum osv osv. Lista fortsetter i all evighet. Dette gjør jo at skolearbeid og sånt blir nedprioritet da jeg faktisk må fokusere all min energi på å overleve og prøve å tenke annerledes om meg selv. Noe som er vanskelig når man ikke føler for å spise en gang. Derfor har jo også heklingen og tegningen satt på pause osv. Det var ikke et valg jeg tok, det bare ble sånn. Det er som om jeg ikke vil leve, samtidig som jeg ikke vil dø. Selvmordstankene er der fremdeles, men jeg blir aldri å gjøre noe med dem, uansett hvor deprimert jeg er. Jeg har fremdeles tro på at ting kan bli bedre for meg i fremtiden, og til da kan jeg bare gjøre det beste ut av det livet jeg har. Jeg har også ganske mye innesteng sinne, etter å ha fått så mye skit oppigjennom livet uten å egentlig stå opp for meg selv, noe som gjør at jeg av og til kan bli veldig sint over små ting, helst når jeg er alene. Selvtilliten er heller ikke der. Jeg føler meg ofte stygg og dum, spesielt i sosiale begivenheter. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal te meg eller hva jeg skal si ettersom jeg bestandig er så nervøs.  Samtidig har jeg funnet ut at jeg liker å pynte meg litt. Så litt etter litt har jeg turt å ta på meg mer utringede klær, vise litt hud og til og med sminke meg.

Samtidig vet jeg at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg har faktisk mange gode venner og bekjenne, for å ikke snakke om den flotte familien min. jeg har funnet ut hva jeg vil gjøre i livet, selv om det bare er å bli bibliotekar, så føles det ganske godt. Jeg vet også at jeg faktisk kunne tenkt meg å flytte tilbake til bygden der jeg ble mobbet, fordi det finnes gode folk der, og mange av vennene mine blir sikkert å havne opp i nærheten der. Jeg har også i det siste begynt å føle at jeg vet litt mer hvem jeg er. Etter så mange år med å gjemme meg bort så vet man ikke helt hvem man selv er og hva man liker, men jeg føler jeg begynner å bli kjent med den personen jeg egentlig skulle ha vært, hadde det ikke vært for mobbingen. 

Etter at jeg egentlig har følt meg som dritt hele dette halvåret, føler jeg nå at livet er bra igjen, og jeg skal derfor prøve å jobbe litt med meg selv i denne perioden. Prøve å tenke mer positivt og kanskje prøve å våge å "vise" meg fram litt. Vis folk tenker stygge tanker om deg, so what, så lenge du føler deg bra med deg selv liksom.


 


 

Til venner, familie og bekjente: Jeg vil her legge til at jeg ikke vil at dette skal bli et samtaleemne i jula. Jeg har ikke noe behov for å snakke om det, og jeg føler at ved å ha skrevet dette har jeg fått ut det jeg ville få ut liksom. Håper dere respekterer det.

De forje delene av denne ''serien'' finner du her: Da kommer du inn på kategorien, og kan scrolle nedover til du finner disse innleggene.


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Mobbeofferet Hilde. Del 3
  • Postet: 02.12.2011

Etter hvert ble også vennskapet mitt med bestevenninnen min satt på prøve, ettersom de latet som om de var snille mot henne, for å få henne bort fra meg, og jeg ble helt alene en stund. Da tydde jeg til å bli venn med to jenter som var 3 og 6 år yngre enn meg. Til å begynne med var det bare for å slippe å være alene, men jeg er venn med dem den dag i dag og er kjempeglad i dem. Så sånn sett har jo mobbingen ført noe bra med seg, ettersom jeg ble venner med så flotte jenter, som jeg kanskje aldri hadde blitt kjent med ellers. Og bestevenninnen min kom også tilbake etter hvert, så det ordnet seg jo også.

Samtidig som jeg ble mobbet på skolen av de andre barna der, ble jeg også mobbet fra et helt annet hold, nemlig fra et par voksne. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det de holdt på med, jeg kan kalle det mobbing, hakking, nedsetting og baksnakking blant annet. Jeg husker en gang så sa jeg nei takk til å smake en kake, fordi det var så mye i den jeg ikke likte. Etterpå hørte jeg de sa til hverandre hvor frekk jeg var, og da barnet deres sa at vi kunne høre dem sa de bare ??vi vet??. Jeg var altså frekk som sa nei takk til å smake på kaken deres, som jeg sa på en veldig høflig måte vel å merke, at de følte at de kunne baksnakke meg framfor meg på et vis. Dette holdt de på med lenge. De hakket på meg hver gang jeg var der, og det var absolutt ikke noe morsomt. Jeg var liksom ikke bra nok for dem. Jeg var en innflytter med foreldre som røyket og jeg hadde ingen regler å følge. Kanskje var grunnen for at jeg ikke hadde noen regler at jeg allerede viste hva jeg kunne og ikke kunne gjøre, og at jeg faktisk fulgte det jeg viste? Og om jeg var innflytter og foreldrene mine røykte gjorde det jo ikke meg til en dårlig person, eller foreldrene mine for den saks skyld. Dessuten.. JEG VAR BARE ET BARN! Jeg hadde nok med å bli mobbet av andre barn, og ikke voksne også. Voksnes oppgave er å beskytte barna, ikke trakassere dem og få dem til å føle seg som om de ikke betyr noen ting!

I 5. klassen skulle jeg og skolen til Harstad på festspillene for å spille skuespillet ??de syv søstre??. Jeg kan ikke huske noe mobbing fra den turen, men det var kanskje fordi lærerne nesten alltid var tilstede, men angsten for å gjøre noe dumt å bli ledd av eller baksnakket var jo alltid der. De som har blitt mobbet kjenner seg sikkert igjen i det å bestandig være redd for hva som vil skje.

Men like før den turen hadde en av de andre som ble mobbet, det var nemlig ikke bare jeg som ble mobbet, fortalt foreldrene sine hva som skjedde på skolen, hvem som mobbet og hvem som ble mobbet. Noe jeg er utrolig glad for. Så etter den turen ble det ikke noe mer mobbing, selv om jeg ikke kan huske å ha fått noen unnskyldning ifra noen. De som jobbet på skolen ville faktisk ikke en gang fortelle foreldrene til mobberne om hva de hadde gjort, så det måtte Mamma gjøre på et foreldremøte, da en annen foreldre fortalte om at også dens unge ble mobbet. Da sa faktisk en av fedrene til en av de som plaget meg mest ??men man kan jo ikke tvinge ungene til å være venner??. De fattet altså ingenting og trodde jeg og de andre som ble mobbet bare overdrev. Min familie var innflyttere og ingenting verdt i deres hoder. Det fikk altså ingen konsekvenser for mobberne, bare for oss som ble mobbet. Noen måtte jo faktisk flytte derfra for å komme seg bort fra alt.

Mobbingen eller hva man skal kalle det fra de voksne sin side stoppet egentlig ikke opp før jeg begynte på videregående. Da begynte de å bli mer likegyldige til meg. En av dem er faktisk ganske hyggelig mot meg, selv om jeg enda er veldig nervøs for at den plutselig skal begynne å hakke igjen. Den andre er mer.. kald.. mot meg, den dag i dag. Den snakker høflig mot meg og sier ikke noe slemt eller sånt, men samtidig smiler den aldri eller noen ting. Jeg blir rett og slett fremdeles nervøs med en gang jeg ser den personen, nesten litt redd den. Jeg føler meg aldri velkommen liksom.


 


 

Del 1 og del 2. Eventuelt bare klikk dere inn på ''mobbing''-kategorien.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Mobbeofferet Hilde. Del 2.
  • Postet: 02.12.2011

Det å dra på skolen ble et slit, og ofte latet jeg som om jeg var syk for å slippe å dra dit. Noen ganger tror jeg også jeg gruet meg sånn til å dra på skolen at jeg faktisk ble kvalm og fikk hodepine.

Jeg gråt meg selv til søvne veldig ofte, etter å ha bedt til gud om at livet kunne bli litt enklere for meg og de andre som ble mobbet. At noen skulle tørre å si ifra eller at noen voksne oppdaget det. Men etter hvert mistet jeg troen helt på at en gud, eller i alle fall en gud som kunne høre bønner og gjøre noe med dem. Jeg var ikke lengre ung og naiv.

Veien hjem fra skolen ble også et mareritt. Noen av de som mobbet meg hadde nemlig samme skolevei som meg, noe som gjorde at vis jeg ikke timet det helt perfekt ble jeg gående hele veien hjem med de rett bak meg mens de hvisket stygge ting om meg. Enten måtte jeg være kjempesakte når jeg kledde på meg og sånn, så jeg kunne gå hjem bak dem, noe som ikke skjedde så ofte ettersom de også kledde på seg sakte vis jeg gjorde det. Så det jeg måtte gjøre nesten hver dag, var å skynde meg når skolen var ferdig, så jeg kunne gå masse før dem. Men jeg viste jo selvfølgelig at de kom til å prøve å ta meg igjen, så jeg hadde et triks jeg brukte nesten hver dag, nemlig å gå inn i skogen etter ei stund. Jeg vet ikke om de noen gang fant det ut, men i ettertid har jeg jo begynt å lurt på om de kanskje kunne ha fulgt etter meg og snikt på meg, hvem vet for utenom dem. Dette gjorde jo at jeg brukte mye lengre tid hjem enn vanlig, ettersom jeg måtte være sikker på at de hadde gått forbi meg før jeg kunne gå ut på veien igjen. Men jeg tror foreldrene mine bare trodde at jeg var litt treg.

Etter hvert var det ikke bare disse jentene som mobbet meg, men også en gutt. Dette hadde jeg faktisk glemt helt bort i flere år ettersom det var jentene som var verst. Han brukte å legge luen min i søppelbøtta, som å symbolisere for meg at klærne mine var bare søppel. Den fine jordbærlua min som jeg var så glad i, var altså bare søppel. Det ble en vane å gå å hente lua i søpla etter hver skoledag, noe som var veldig ydmykende og flaut ettersom alle så på. Men det var vel egentlig det eneste han gjorde mot meg.

Mesteparten av detaljene fra mobbingen har jeg faktisk fortrengt etter hvert. Men det er en episode jeg husker veldig godt. Vi satt i klasserommet og lærte om kroppen, temaet var hjertet akkurat da. Og da jeg så bort på jentene så satt de og hvisket og peket på meg og lo, og jeg begynte bare å gråte. Læreren oppdaget jo selvfølgelig at jeg gråt, og tok meg med ut for å høre om hvorfor dette var osv, om jeg kanskje kjente noen som hadde dødd av noe slags hjerteproblem osv. Lærerne hadde ingen anelse hva som skjedde rett framfor dem, eller så brydde de seg ikke. Jeg tror jeg svarte at jeg ikke viste hvorfor jeg gråt, men hallo! Alle som gråter vet da vel hvorfor. Vis det ikke er noe alvorlig feil på dem da.

Mobberne var ganske smarte egentlig, for en gang klarte de på et eller annet vis å lure meg og venninnen min til å tro at de ville være venner med oss helt plutselig. Det var et bittelite gammelt hus like ved huset der jeg bodde, på størrelse med et uthus, og det fant de ut at vi kunne rive så vi kunne bygge en hytte eller noe sånt av skrapet. Dette foregikk i et par dager, helt til de plutselig ikke ville være venner med oss mer. Jeg vet ikke hvorfor de gjorde dette. Om det var for å få mer info om oss så de kunne ha mer å snakke om, eller om det rett og slett var for å bare lure oss så de kunne le av hvor dumme vi var.

Jentene hadde også etter hvert en klubb, hvor symbolet for denne klubben var yin og yang. Denne klubben, som de fleste jentene på skolen var medlem av, handlet om å hate meg, iallefall ut ifra det jeg fikk høre. De hadde sitt hemmelige språk med forskjellige tegn osv, hvor de kunne uttrykke hvor mye de hatet meg uten at lærerne kunne forstå det. Men jeg forsto jo hva det betydde, for det hadde jeg fått fortalt.


 


 

Del 1 finner du her, vis du vil lese mer. 

Neste del finner du her: http://hildurs.blogg.no/1322846530_mobbeofferet_hilde_de.html

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Mobbeofferet Hilde. Del 1.
  • Postet: 01.12.2011

Jeg har alltid vært ei veldig stille og sjenert jente, så lenge jeg kan huske. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og likte ikke å konfrontere folk. De få gangene jeg kan huske å ha kranglet med foreldrene mine endte jeg alltid opp meg å springe på rommet mitt, bort fra konfrontasjonen. Dette var ikke fordi foreldrene mine var slemme eller spesielt strenge, det bare var sånn jeg var laget tror jeg. Det året jeg fylte sju og skulle begynne skolen flyttet jeg og mamma til en ny plass, ettersom hun skulle gå på høyskole. Plassen vi flyttet til var en liten bygd med 100-200 personer som bodde der, og barneskolen jeg skulle gå på var veldig liten. Det var bare 18 elever der på det meste. I andre enden av bygget var det også en liten barnehage, hvor jeg gikk på SFO-ordning.

Jeg husker egentlig ikke den første dagen på skolen så veldig godt, men jeg husker jeg satt og følte meg litt malplassert og ensom, jeg kjente jo ingen der. Heldigvis ble jeg fort kjent med en jente som heller ikke kjente noen der, og vi ble fort bestevenner (og er det den dag i dag).

De første årene på skolen var ganske hyggelige. Jeg følte liksom ikke behovet for å bli venner med alle på skolen, men etter hvert ble jeg venn med en annen jente og en gutt også. Jeg og den andre jenta var venner helt til første dag i fjerdeklassen, da hun plutselig ikke snakket med meg mer. Jeg hadde vært borte hele sommeren så jeg forsto absolutt ikke hva som hadde skjedd, for jeg hadde da ikke gjort noe galt mot henne. Men etter hvert begynte jeg å forstå hva som hadde skjedd. Hun hadde blitt venner med noen av de andre jentene den sommeren, som tydeligvis ikke likte meg noe særlig. Men jeg hadde jo fremdeles to venner så jeg klarte meg liksom.

Men da begynte mobbingen. Noen av de eldre jentene begynte å baksnakke meg, sånn at jeg hørte det, om hvor stygg, dum og teit jeg var. Etter hvert ble det også en del snakk om hvor stygge klær jeg hadde og hvor teit det var at jeg ikke sminket meg. Jeg husker at en gang sa de "hun skulle ha sminket seg, for da hadde det vært enklere å sett på det stygge trynet hennes". Men jeg nektet å begynne å sminke meg, for jeg viste at uansett hva jeg gjorde så kom de til å finne noe å baksnakke meg for. Jeg følte meg helt elendig. Jeg hatet meg selv og trodde faktisk jeg fortjente å bli behandlet på den måten. Jeg trodde jeg ikke var verdt noe, og at ingen ville brydd seg om jeg forsvant.

Jeg tenkte faktisk en del på å rømme, å bare begynne å leve i skogen eller noe, for der følte jeg meg trygg. Jeg begynte også å tenke på selvmord. Hvordan jeg ville ha gjort det og hva jeg ville ha skrevet på selvmordsbrevet mitt. I en alder av 10 tenkte jeg altså på at jeg ville dø. Men heldigvis prøvde jeg det aldri. Jeg veide ofte for og imot, men selv om for ofte veide mye mer enn imot, så prøvde jeg aldri. Litt fordi jeg var redd for døden og smerte, litt fordi jeg ikke ville såre familien min, og de få vennene jeg hadde og litt fordi jeg hadde et håp om at framtiden kom til å bli bedre. Til den dag i dag har jeg enda ikke prøvd å tatt livet av meg selv, noe jeg faktisk er stolt over.

Dyrene ble et av de få lyspunktene i livet mitt. De dømte meg ikke, og gjorde at jeg fikk noe meningsfylt å holde på med. Vi hadde katter, en hund, høns og kaniner, og å stelle alle disse gjorde meg litt gladere når ting var på sitt verste. Troja, hunden vår, så meg gråte ofte, og hun ga meg trøst bare ved å være der. Det hendte ofte at jeg fortalte henne hva som hadde skjedd den dagen og hvordan jeg følte meg, bare for å få det ut på et vis. Jeg turte ikke å fortelle noen at jeg ble mobbet. Jeg skammet meg, og trodde som sagt at jeg fortjente det, så hun var den eneste jeg kunne fortelle det til.


 


 

Del 2 finner du her.

 


#mobbing #mobbeoffer #depresjon #psykisk helse #leirfjord #nordland 

Mitt største ønske:
  • Postet: 10.11.2011

Å være lykkelig.

Jeg har ikke alltid hatt et veldig enkelt liv. Jeg ble mobbet på barneskolen og etter det har jeg slitt veldig. Jeg har tenkt på å skrive om akkurat dette, ettersom jeg synes det er viktig å fortelle sin historie. Kanskje noen leser min historie og tenker ''oj jeg må virkelig passe på så barna mine ikke mobber osv''. Jeg vil også bidra litt med å ta bort litt av stigmaen rundt mobbing. Iallefall da jeg var liten var det veldig mye hysj hysj. Skolene ville ikke at noen skulle få vite om at det hadde skjedd mobbing der og de som mobbet fikk dermed ingen straff. I det siste tror jeg det har blitt mer fokus på mobbing og hva det gjør med folk.. Men vi er enda ikke helt der.. Uansett.. Mer om det senere. Føler at vis jeg skal skrive mer om dette må jeg ha god tid på meg.

Jeg har iallefall vært mye trist og hadde/har veldig dårlig selvtillit, og dermed har på et vis mitt største ønske blitt å kunne være lykkelig. Selvfølgelig har jeg andre ønsker i livet, men alle disse ønskene bygger på at de kanskje vil gjøre meg lykkelig.

Jeg fant et ordtak jeg likte veldig godt om akkurat dette:

- Det går ikke an å bestemme seg for å være lykkelig. Lykke er den gode bivirkning av andre gode beslutninger.

Synes det sa det meste som jeg egentlig tenker, men av og til glemmer bort. Vurderer nesten å henge det opp på veggen så jeg ikke glemmer det. Som en slags motivasjonsbilde.

Uansett.. Jeg vet akkurat hva slags gode beslutninger jeg burde ta for å føle meg bedre. Jeg må jobbe masse med eksamen så jeg får ok karakterer og begynne å spise mer og spise sunt. trening vet jeg ikke om det blir så masse tid for pga eksamenene, men har planer om det å. ..Vil føle meg bedre om meg selv.

 

Vinneren av forje konkurranse: Proud to be different

 

Hildur

Av og til føler jeg meg malplassert i denne verdenen. Som om jeg ikke helt passet inn. Derfor har jeg brukt livet mitt på å drømme meg bort i bøker, musikk, spill og bilder. Jeg har en svakhet for det meste som ikke er sett på som vanlig, men har hele livet mitt prøvd å skjult dette for å passe bedre inn. Men dette er det slutt på nå. For utenom å drømme meg bort er interessene mine: Dyr, gå i naturen og bare være til, hekle, tegne, scrappe kort, ta naturbilder, gå på bruktbutikk, skrive, hagearbeid osv. Har også begynt å lære meg å spille på mandolin. Er litt nerd så har en annen blogg som heter mshildur90.blogg.no. Kontakt: mshildur90@hotmail.com



hits